Hverdagsliv på 1800-tallet: arbeid, mat og bolig for vanlige folk
På 1800-tallet var Norge et bondesamfunn: i 1825 bodde 87 prosent av befolkningen utenfor byer og tettsteder, og i 1875 var tallet fortsatt 76 prosent. Forfedrene dine levde sannsynligvis av jordbruk, fiske eller arbeid på andres gårder – i en hverdag som var hard, men også preget av store endringer: befolkningen nesten doblet seg, poteten endret kostholdet, og hundretusener dro til Amerika.
Kort svar
- Mellom 1815 og 1865 vokste befolkningen fra 885 000 til 1 702 000 innbyggere – nesten en fordobling på 50 år.
- Mellom 76 og 87 prosent bodde utenfor byer og tettsteder, og de fleste livnærte seg av jordbruk, ofte kombinert med fiske.
- Poteten ble et hovednæringsmiddel på 1800-tallet; i 1835 var potetavlingen større enn kornavlingen.
- De fleste bodde i eget hus – men husmennene eide ikke plassen sin, og i byene var bolignøden stor.
- Levealderen økte fra 35–40 år rundt 1800 til om lag 50 år i 1870, men epidemier som kolera og lepra rammet hardt.
Hvem var forfedrene dine – og hvor finner du dem?
Det beste utgangspunktet for å forstå hverdagen til en bestemor eller tippoldefar på 1800-tallet, er folketellingene. Den første landsomfattende tellingen med navn kom i folketellingen 1801, der alle personer ble oppgitt ved navn – og der kvinnene for første gang var fullt med. Deretter følger de nominative tellingene i 1865, 1875, 1891, 1900 og 1910.
I tellingene ser du ikke bare hvem som bodde hvor, men også yrket: «Bonde, jordbruger og fisker», «Huusmand med jord og fisker» eller «Tiener for kost og løn». Slike oppføringer forteller mye om hvor i samfunnet familien sto. Lær deg å tolke kolonnene i guiden om å lese en folketelling, og bruk Digitalarkivet for å søke i dem alle.
Et land av bønder, fiskere og husmenn
1800-tallets Norge var først og fremst et bondesamfunn. Gårdene var grunnlaget for alt: mat, arbeid og bolig. Men det var ikke alle som eide jorda. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmannsfamiliene omkring 30 prosent av befolkningen, og husmannsvesenet vokste gjennom hele første halvdel av århundret.
Befolkningsveksten skapte mangel på ledige gårdsbruk – ikke matmangel. Resultatet var tre ting: veksten i husmannsvesenet, utflytting til byene og utvandring til Amerika. Gårdene ble stykket opp i mindre deler, enten som mindre eiendommer eller som husmannsplasser.
Husmannen – leieboer med arbeidsplikt
Husmannsfamilier leide hus og ofte en jordlapp på gårdbrukerens grunn, mot leie og arbeidsplikt hos gårdbrukeren – som kunne si opp avtalen. Husmannsvesenet nådde sitt høydepunkt i 1850-årene, med nær 90 000 husmenn mot rundt 113 000 gårdbrukere. Les mer om livet på plassen i artikkelen om husmenn og husmannsplasser.
Fiskebonden ved kysten
Langs kysten var kombinasjonen jordbruk og fiske vanlig. De store torskefiskeriene fant sted i Nord-Norge, mens sildefisket særlig foregikk på Vestlandet og fra 1860-årene også på kysten av Nordland. Når mennene var ute på fiske i sesongene, var det i praksis kvinner og barn som stelte gården, jorda og dyrene.
I folketellingen 1801 finner du dette direkte: i Finnås prestegjeld i Hordaland er en husbonde registrert som «Bonde, jordbruger og fisker», og en husmann som «Huusmand med jord og fisker». Slike yrkeskombinasjoner var hverdagen, ikke unntaket.
Odelen og åsetet – hvem arvet gården
Odels- og åsetesretten bestemte at gården skulle gå udelt i arv til eldste sønn, og at gården kunne tas tilbake på odel innen en viss tid om den hadde gått ut av familiens eie. For de yngre sønnene og døtrene betydde dette at de måtte finne seg en plass andre steder – som tjenestefolk, husmenn eller utvandrere. Se artikkelen om odelsrett og åsetesrett og kår og føderåd for hvordan gårdsoverdragelsen fungerte i praksis.
Tjenestefolkene
Unge, ugifte mennesker var ofte i tjeneste på fremmede gårder – jenter som tjenestejenter, gutter som drenger. I 1801-tellingen ble de registrert med arbeidsforholdet, for eksempel «Tiener for kost og løn». Tjenestetiden ga kost, lønn og erfaring – ofte et nødvendig steg før en kunne etablere egen husholdning. Les mer i artikkelen om tjenestejenter og drenger.
Maten: grøt, flatbrød, sild – og poteten
Kostholdet var ensformig og kornbasert: grøt og flatbrød var basis, og langs kysten var sild og annen fisk en viktig tilleggskilde. Grøten var så sentral at den til og med ble gjenstand for offentlig debatt – i «grautstriden» på 1800-tallet argumenterte forfatteren Clemens Bonifacius for at skikken med å blande mel i grøten etter koking var sløsing tilsvarende en halv million daler årlig.
Den største endringen i kostholdet kom med poteten. I 1835 var potetavlingen i Norge på 261 000 tonn, mens kornavlingen var 166 000 tonn – og gjennom resten av 1800-tallet var potetavlingene dobbelt så store som kornavlingene. Poteten var også en C-vitaminkilde som sammen med kålrot hindret skjørbuk. I 1816 vedtok Stortinget å åpne for kommersiell brennevinsbrenning, og poteten ble brukt som erstatning for korn i brennevinproduksjonen.
Den siste virkelige hungersnøden i Norge rammet landet i 1813, etter uåret 1812 da kornet frøs i august og landet var under engelsk blokade.
Boligen: eget hus – men ikke alltid egen eiendom
De fleste nordmenn bodde i eget hus på 1800-tallet, også husmenn og mange arbeidere i byene. Men det er et viktig skille: husmennene eide ikke husmannsplassen sin, og i byene bodde mange i leid bolig.
I byene var bolignøden stor på midten av 1800-tallet, før man fra 1870-årene kom i gang med å bygge leiegårder for alvor. Byene vokste raskt på grunn av utflytting fra bygdene, og boligmangelen preget hverdagen for mange arbeiderfamilier.
På landet var gården mer enn en bolig – den var en arbeidsplass for hele familien. Bolighuset, låvebygningen og uthusene lå samlet i et tun, og gårdsnavnet var ofte en del av identiteten. Mange norske etternavn stammer nettopp herfra; les om det i artikkelen om gårdsnavn og om patronymer og navneloven av 1923.
Arbeidsdeling mellom kjønn og generasjoner
Arbeidet på gården var strengt delt. Bonden drev jorda og var ute på fiske; bondkona sto for matlaging, baking, melking, dyrestell og tekstilarbeid – ofte med tjenestejenta til hjelp. Barna arbeidet også, med enger, dyr og småjobber etter alder og styrke.
Men hverdagen besto ikke bare av arbeid – det var også rom for spill, og et av de gamle spillene er gnav: her finner du regler og historie for gnav.
Kvinnenes arbeid var avgjørende for at kombinasjonen jordbruk og fiske skulle fungere. I 1801-tellingen ble personers levevei kodet i to kategorier, som kunne bety en kombinasjon av leveveier – for eksempel bonde og smed.
Sykdommen: da levealderen var 35–40 år
Dødeligheten i Norge sank fra om lag 20 promille til rundt 15 promille i løpet av 1800-tallet, og levealderen økte fra 35–40 år rundt 1800 til om lag 50 år i 1870. Men sykdom var en del av hverdagen, og sykehus fantes knapt. Landet hadde et tynt nett av distriktsleger og et noe tettere nett av jordmødre.
De store folkehelseproblemene var lepra, kolera og tuberkulose. Lepra var så alvorlig at staten i 1840 besluttet å gjøre kampen mot sykdommen til en statssak. I 1854 fikk Norge en egen overlege for lepraarbeidet, og i 1856 begynte arbeidet med et landsdekkende pasientregister. Det var den norske legen Gerhard Armauer Hansen som oppdaget leprabasillen på 1870-tallet.
Kolera ble første gang påvist i Norge i 1832, med de første tilfellene i Drammen. Under utbruddet i Christiania i 1833 døde over 800 mennesker, og ved utbruddet i 1853 døde over 1 400 mennesker i løpet av fem måneder. Sykdommen smittet gjennom kloakkforurenset vann – de som hadde innlagt vann eller tjenestefolk som kunne hente rent vann, hadde stor fordel.
Les mer om sykdommene som preget slekta di: tæring (tuberkulose), barnedødelighet og gamle dødsårsaker i kirkebøkene. De som ikke kunne forsørge seg selv, ble registrert i tellingene med for eksempel «Underholdes af barmhiertighet» – og bygda hadde et system for å ta seg av dem, som du kan lese om i artikkelen om legd og fattigvesen.
Skole og kirke
Barnas skolegang skjedde lenge gjennom omgangsskolen, der læreren flyttet mellom gårdene i soknet. Alle skulle kunne lese og kjenne grunnleggende kristendom, og konfirmasjonen fungerte som en slags eksamen i både tro og lesing. Les mer i artikkelen om omgangsskolen og allmueskolen og i artikkelen om konfirmasjon før i tiden.
Kirken hadde en sentral rolle i lokalsamfunnet, og prestene førte kirkebøkene som i dag er blant de viktigste kildene for slektsforskere. Presten noterte dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse – ofte med bosted, alder og yrke. Se guiden om kirkebøker på nett og forskjellen mellom ministerialbok og klokkerbok.
Utvandringen: da Amerika ble et alternativ
Som nevnt over var det mangel på gårdsbruk – ikke på mat – som drev mange til Amerika. Den første organiserte utvandringen til USA skjedde i 1825, da rundt 50 personer – halvparten kvekere, resten haugianere – seilte fra Stavanger med sluppen «Restauration» og ankom New York 9. oktober 1825. Cleng Peerson fra Tysvær hadde reist over i 1821 for å undersøke forholdene, og ble en nøkkelbrikke i utvandringen.
Den store innvandringsbølgen begynte etter at to skip seilte fra Stavanger sommeren 1836, og frem til 1930 utvandret nesten 900 000 nordmenn til Amerika. Les hele historien i hovedartikkelen om utvandringen til Amerika, og finn utvandrede slektninger i emigrantprotokollene og passasjerlistene.
Slik setter du hverdagen inn i slektshistorien
Å vite at tippoldefaren var husmann eller fiskebonde, gir mening til oppføringene du finner i kildene. Her er en enkel framgangsmåte:
- Finn familien i folketellingene. Start med folketellingsfinneren eller søk direkte i Digitalarkivet.
- Noter yrket og stillingen i familien. «Husmand med jord» betyr noe annet enn «gaardsmand» – se ordlisten over gamle yrkestitler.
- Sjekk kirkebøkene for samme sokn. Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser gir deg hele livsløpet – se guiden om kirkebøker.
- Slå opp i bygdeboka. Bygdebøker gir ofte gårds- og slektshistorie langt tilbake – se hvordan du finner dem.
- Se stedet på kartet. Historiske kart viser gården slik den var, med tun, åkrer og utmark.
Er du helt fersk, er guiden for nybegynnere det naturlige stedet å starte. Når du har funnet historiene, kan du skrive dem ned – se guiden om å skrive slektshistorie.
Ofte stilte spørsmål
Hvordan var det egentlig å leve på 1800-tallet i Norge?
Hardt og arbeidskrevende, men ikke uten framgang. De fleste bodde på landet og arbeidet i jordbruk eller fiske. Levealderen var lav – 35–40 år rundt 1800 – men den økte til om lag 50 år i 1870, og maten ble mer variert etter at poteten ble vanlig.
Hvor mange var husmenn i Norge på 1800-tallet?
Husmannsvesenet nådde sitt høydepunkt i 1850-årene, med nær 90 000 husmenn mot rundt 113 000 gårdbrukere. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmannsfamiliene omkring 30 prosent av befolkningen.
Hva spiste vanlige folk på 1800-tallet?
Grøt og flatbrød var basis, med sild og annen fisk langs kysten. Fra første halvdel av 1800-tallet ble poteten stadig viktigere, og i 1835 var potetavlingen allerede større enn kornavlingen. Poteten hindret også skjørbuk, sammen med kålrot.
Bodde folk i egne hus på 1800-tallet?
Ja, de fleste nordmenn bodde i eget hus – også husmenn og mange arbeidere i byene. Men husmennene eide ikke plassen sin, de leide den mot arbeidsplikt. I byene var bolignøden stor på midten av århundret, før leiegårdbyggingen tok seg opp fra 1870-årene.
Hvorfor utvandret så mange nordmenn på 1800-tallet?
Det var mangel på ledige gårdsbruk – ikke matmangel – som drev mange til Amerika. Frem til 1930 utvandret nesten 900 000 nordmenn dit, etter den første organiserte utvandringen med «Restauration» i 1825.
Kilder
- Folketellinger – Digitalarkivet / Arkivverket
- Lepra – en norsk sykdomshistorie – Nasjonalbiblioteket
- Slik reagerte Norge da koleraen kom – Nasjonalbiblioteket
- Den norske Amerika-drømmen – Nasjonalbiblioteket
- Hvorfor emigrerte så mange nordmenn til Amerika? – Nasjonalbiblioteket
- Den store grautstriden – Nasjonalbiblioteket
- Befolkningsveksten på 1800-tallet – Norgeshistorie.no
- Et bonde- og fiskersamfunn – Norgeshistorie.no
- Da poteten kom til Norge – Norgeshistorie.no
- Næringsutviklingen i Norge fra 1550 til 1800 – Lokalhistoriewiki
- Husmenn – Lokalhistoriewiki
Endringslogg
- Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.
Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.