Tæring: tuberkulosen som preget Norge

Tæring var det gamle, upresise navnet på det vi i dag kaller tuberkulose – en sykdom som rundt 1900 kostet rundt 7000 nordmenn livet årlig. Svært mange som driver slektsforskning har aner som ble rammet. Sykdommen står ofte i kirkebøkene under navn som «tæring», «svindsot» og «brystsyke».

Hva var tæring?

Ordet «tæring» beskriver symptomet: pasienten «tæret hen», det vil si svant gradvis hen. Begrepet var upresist, og det samme gjaldt «svindsot».

Før 1882 var det umulig å stille en sikker diagnose. Først da tuberkelbasillen ble påvist i 1882, fikk man en reell mulighet til å skille tuberkulose fra andre lungesykdommer. Deretter fulgte tuberkulin som diagnostisk hjelpemiddel i 1890, først som Pirquetprøve, senere som Mantouxprøve.

I praksis betyr dette at «tæring» i kirkebøkene fra tiden før 1882 i hovedsak vil bety tuberkulose – men ikke alltid. Presten noterte det han hørte og så, og andre langvarige sykdommer kunne også «tære» pasienten hen. Har du en ane som er oppgitt død av tæring, er tuberkulose det mest sannsynlige, men ikke hundre prosent sikre, svaret.

Hvor utbredt var sykdommen?

Rundt århundreskiftet var tuberkulose årsak til omtrent hvert femte dødsfall i Norge, og rundt 60 prosent av de døde var under 30 år. Norge hadde ca. 7000 tuberkulosedødsfall årlig i en befolkning på ca. 2 millioner – en dødelighet på ca. 350 per 100 000 innbyggere, blant de høyeste i Europa.

Fra 1895 til 1955 kostet sykdommen om lag en kvart million menneskers liv i Norge. Og i 1925, lenge etter at kampen var i gang, skyldtes fortsatt omtrent hvert femte sykdomsdødsfall tuberkulose.

Sykdommen traff unge voksne – dødeligheten hadde en karakteristisk «ungdomstopp». Senere, da sykdommen var i tilbakegang, var nettopp denne ungdomstoppen forsvunnet.

Tuberkuloseloven av 1900: verdens første

Norge var blant de første landene i verden med egen tuberkuloselov. «Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme» ble vedtatt 8. mai 1900, og den regnes som verdens første lov på feltet. Den dannet mønster for andre lands tuberkuloselovgivning og gjaldt helt til smittevernloven trådte i kraft i 1994.

Primærkraften bak loven var bergenslegen Klaus Hanssen, som også sto bak tuberkuloseplakaten av 1887. Loven var inspirert av den nylig vedtatte lepraloven – Norge hadde altså erfaring med å bruke loven mot folkesykdom.

Loven innebar radikale tiltak:

• Meldeplikt: Enhver lege skulle melde ifra om alle tilfeller av smittefarlig tuberkulose til kommunens ansvarlige lege.
• Tilsyn med hjemmet til den syke, og påbudte hygieniske tiltak.
• Miljøundersøkelser for å finne smittekilden – ingen kunne motsette seg disse.
• § 6 åpnet for at tuberkuløse kunne anbringes på sykehus eller tuberkulosehjem – i praksis også tvangsinnleggelse hvis forskriftene ikke ble fulgt.

Betalingen for opphold skulle deles mellom stat, fylke og kommune. Lokale tuberkuloseregistre ble lovpålagt samme år – kilder som fortsatt kan finnes i arkivene.

Sanatorier, tuberkulosehjem og kysthospitaler

Det første rene tuberkulosesanatoriet i Norge åpnet i Kongsvinger i 1894. De første private sanatoriene kom allerede på 1870-tallet (Gausdal, Oppdal, Valdres), men var ikke primært ment for lungesyke. De første av i alt seks statssanatorier åpnet på Reknes i Molde i 1897 og på Harastølen i Luster i Sogn i 1902.

Sanatoriebehandlingen bygde på god ernæring og en blanding av hvile og bevegelse i friluft. Sanatoriene lå ofte på avsidesliggende steder med mye lys og luft – fjell, skog og sjø skulle kurere. Det fantes ingen effektiv medisin; alt handlet om å styrke kroppen slik at den selv kunne bekjempe sykdommen.

Egne kysthospitaler for skrofuløse barn – barn med kjerteltuberkulose – ble opprettet i Stavern i 1889 og Hagavik utenfor Bergen i 1893. På Hagavik var godt kosthold, sjøbad og frisk luft sentrale deler av behandlingen, og de siste tuberkuløse barna ble utskrevet så sent som i 1972.

Kommunale tuberkulosehjem for kronisk syke kom på 1920-tallet, og frivillige organisasjoner som sanitetskvinnene og Røde Kors bygde tuberkulosehjem og folkesanatorier rundt om i landet. I 1950 fantes det 13 tuberkulosesanatorier, 96 tuberkulosehjem og 3 kysthospitaler, i tillegg til 444 plasser ved vanlige sykehus.

Slik står tæring i kirkebøkene

I kirkebøkene møter du sykdommen under flere navn, avhengig av tid og prest: «tæring», «svindsot», «brystsyke» og etter hvert «tuberkulose». Dødsårsaken står ofte i død- og begravelsesbøkene, men kvaliteten på opplysningene varierer mye.

Vær oppmerksom på at presten ikke alltid visste den egentlige dødsårsaken. «Brystsyke» kunne være tuberkulose, men også andre lungelidelser. Og en person som «tæres hen» over lengre tid, kan ha fått en akutt dødsårsak oppgitt til slutt – det var den siste diagnosen som ble notert.

En ane oppgitt med brystsyke, kombinert med kjertelsyke hos et barn i samme familie, peker mot tuberkulose – kjerteltuberkulose hos barn og lungetuberkulose hos voksne var vanlige former av samme sykdom.

Det lønner seg å sjekke både ministerialbok og klokkerbok når du mistenker tuberkulose i slekta, siden opplysningene kan variere. Vår ordliste over gamle dødsårsaker hjelper deg med å tolke betegnelsene, og kirkebøkene på nett finner du i Digitalarkivet.

Vendepunktet: skjermbilde og BCG

De første effektive tuberkulosemedikamentene ble tilgjengelige i Norge i 1947. Men grunnlaget for nedgangen var lagt lenge før – trolig mest takket være sosioøkonomiske forbedringer, særlig bedre boliger med mindre trangboddhet og bedre ernæring.

Skjermbildefotografering ble tatt i bruk i Norge i 1940, og Statens skjermbildefotografering ble opprettet i 1943. Ny lovgivning i 1947 (Lov nr 16 av 12. desember 1947 om tuberkulinreaksjon og vaksinasjon mot tuberkulose) gjorde frammøte til skjermbildeundersøkelsen pliktig, og tuberkulinprøving og BCG-vaksinasjon ble påbudt.

Fra 1952 omfattet skjermbildefotograferingen hele befolkningen over 14 år. Skjermbildebusser og -båter besøkte alle kommuner, og på 1950- og 60-tallet ble det årlig utført mellom 300 000 og 400 000 skjermbildefotograferinger. Hele befolkningen over skolepliktig alder ble massefotografert fra 1943 til 1963; deretter avløst av selektive undersøkelser som varte til 1999.

BCG-vaksinen ble utviklet i 1920-årene, men ble ikke allment akseptert før 1940-tallet. I Norge ble vaksinen tatt inn i barnevaksinasjonsprogrammet i 1947, gitt i 14-årsalderen. Etter vaksinasjon gir den ca. 80 prosent beskyttelse de første 10 årene, ifølge norske funn. Vaksinasjonen var påbudt ved lov frem til 1995, et frivillig tilbud til alle frem til 2009, og deretter kun for grupper med økt risiko for smitte.

Hvorfor døde så mange – og hvorfor forsvant sykdommen?

Trangboddhet og dårlig ernæring var sentrale årsaker til at tuberkulosen tok så mange liv. Nedgangen utover 1900-tallet skyldtes trolig først og fremst sosioøkonomiske forbedringer – spesielt bedre boliger med mindre trangboddhet og bedre ernæring.

Tuberkulosedødeligheten nådde et maksimum på 31 per 10 000 innbyggere i perioden 1895–1900 og var sunket til 2,0 per 10 000 i 1947–1952. Den karakteristiske ungdomstoppen i dødeligheten var forsvunnet.

For sammenligningens skyld: I 1946 var det 3833 meldte nye tilfeller av smitteførende lungetuberkulose og 1665 dødsfall. Bare seks år senere, i 1952, var tilsvarende tall 2325 nye tilfeller og 561 dødsfall. Medikamentene, vaksinen og masseundersøkelsene traff en sykdom som allerede var i tilbakegang – og bidro til at nedgangen fortsatte.

Ofte stilte spørsmål

Er «tæring» det samme som tuberkulose?

I hovedsak ja. Før 1882 var diagnosen umulig å stille, og «tæring» og «svindsot» var upresise, symptombaserte begreper som gradvis kom til å bety tuberkulose. Men i gamle kirkebøker kan betegnelsen i enkelte tilfeller også ha dekket andre langvarige, avmagrende sykdommer.

Hva betyr «brystsyke» i kirkeboken?

«Brystsyke» var en vanlig betegnelse på lungelidelser, og ofte handlet det om tuberkulose. Men begrepet var upresist og kunne også dekke andre bryst- og lungeplager. Les mer i vår ordliste over gamle dødsårsaker.

Når sluttet man å bruke ordet tæring?

Betegnelsen ble gradvis fortrengt etter at tuberkelbasillen ble påvist i 1882 og diagnosen ble mulig å stille. De gamle betegnelsene mistet etter hvert plassen til fordel for «tuberkulose».

Kan jeg finne opplysninger om tuberkulose i slekta mi utover kirkebøkene?

Ja. Etter tuberkuloseloven av 1900 ble det ført lokale tuberkuloseregistre, og det sentrale tuberkuloseregisteret ble opprettet i 1962. Sanatoriearkiver og pasientjournaler kan også gi spor. Sjekk statsarkivene for der forfedrene dine bodde.

Finnes tuberkulose i Norge i dag?

Ja, sykdommen finnes fortsatt. BCG-vaksinen tilbys siden 2009 kun til barn med en eller to foreldre fra land med høy tuberkuloseforekomst, gitt ved 6 ukers alder.

Kilder

1. Forekomst og kontroll av tuberkulose – innledning – Folkehelseinstituttet
2. Tuberkuloseloven – Nasjonalbiblioteket
3. Lov om særegne foranstaltninger mot tuberkuløse sykdommer – Lovdata
4. Landsomfattende skjermbildeundersøkelser – Folkehelseinstituttet
5. Tuberkulosevaksinasjon – Folkehelseinstituttet
6. Statistisk årbok 1994, del IV – Statistisk sentralbyrå
7. Tæring og tuberkulosekamp i Norge – NHI.no
8. Tuberkulose og nu – Tidsskrift for Den norske legeforening
9. Hagavik kysthospital – Norsk Teknisk Museum

Endringslogg

1. 3. oktober 2026 Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.

Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.

Hentet fra https://tidsbildet.net/livet-for-oss/taering/ · Kilder kontrollert 3. oktober 2026