Svartedauden i Norge: hva skjedde i 1349, og hvordan endret den landet?
Svartedauden nådde Norge i 1348–1349 – trolig først til Oslo, og i 1349 til Bergen – og herjet landet gjennom 1349 og 1350. Samtidige kilder tyder på at over halvparten av befolkningen kan ha dødd, og at rundt to tredeler av gårdene ble lagt øde i tiden som fulgte. Ingen annen hendelse i norsk middelalder etterlot seg så tydelige spor i kildene.
Kort svar
- Svartedauden kom til Norge i 1348–1349 – trolig til Oslo i 1348 og til Bergen i 1349 – og herjet til 1350.
- Samtidige kilder og nyere forskning tyder på at 50–60 prosent av befolkningen kan ha dødd – men alle anslag er usikre.
- Rundt 1450 lå om lag 60 prosent av alle gårder øde, og folketallet var drøyt 60 prosent lavere rundt 1500 enn før pestene.
- Etter svartedauden kom mer enn 20 nye pestutbrudd i Norge, det siste i 1654.
- Pesten svekket den norske staten og bidro til veien inn i union med Danmark – men var ikke alene om årsaken.
Hva var svartedauden?
Svartedauden var en pestpandemi som rammet Europa og deler av Asia fra 1346 til 1353, og som regnes som en av de verste pandemiene i historien. Bare i Vest-Europa døde anslagsvis 75 millioner mennesker.
Sykdommen var pest, en bakteriesykdom som spres til mennesker ved loppebitt fra lopper som lever på ville gnagere. Over lange avstander fulgte pesten med skip. Forskere antar at pesten ble introdusert til Vest-Europa gjentatte ganger fra ett eller flere reservoarer i Sentral-Asia, spredt via handel og menneskers reiser. Oppblomstringen i Europa kan ha vært knyttet til klimaendringer i Sentral-Asia med en forsinkelse på rundt 10–15 år.
Navnet «svartedauden» kan komme av at bakteriene ødelegger blodårer og gir svarte flekker på huden – nekroser. Men menneskene som opplevde den, kalte den noe annet: den store manndauden.
Hvordan kom pesten til Norge?
Svartedauden kom til Norge i 1348, trolig med et engelsk skip til Oslo, og spredte seg derfra til resten av Skandinavia i løpet av to år. I Bergen kom pesten i 1349. Den islandske presten Einar Hafliðason (1307–1393) skildrer i Lögmanns-annáll hvordan et skip fra England brakte pesten til byen.
Et konkret spor finnes i engelske kilder: Brødrene Thomas og William de Melchebourn fra King’s Lynn fikk 8. mai 1349 kongelig lisens til å eksportere korn til Norge, og 19. mai seilte skipet La Rose of Lynn med skipper John of Brancastre mot Norge med kornlast. Om dette var skipet som brakte pesten til Bergen, vet vi ikke sikkert – men tidspunktet stemmer.
Samtidige kilder forteller at pesten nådde også Stavanger, Trondheim og Østlandet. I Trondheim kom pesten i løpet av høsten 1349, der oktober ble pestmåneden framfor noen. Islandske annaler forteller at alle så nær som én av kannikene ved domkapitlet i Trondheim døde. For å sette peståret inn i en større historisk sammenheng kan du se tidslinjen over Trondheims historie.
Hvor mange døde i Norge?
Det finnes ikke sikre tall for dødstallet, men kildene peker i samme retning.
Einar Hafliðason skrev at pesten spredte seg til hele Norge med så stor kraft at det ikke levde igjen mer enn en tredel eller en fjerdedel av folket. Lagmannsannalen oppgir at over to tredeler døde. Eldre norske anslag har vært rundt en tredjedel, mens nyere forskning peker mot at 50–60 prosent av befolkningen kan ha dødd i pestårene 1349 og 1350.
Et tydelig signal om hvor hardt det rammet, finner vi blant de øverste geistlige: Av de fem biskopene i fastlands-Norge overlevde bare Salomon i Oslo – en dødelighet på 83,3 prosent. Krøniker fra pesttiden skildrer at prester var blant de mest utsatte.
Fra 1350 og 1351 er det ikke bevart noen testamenter eller gavebrev til kirker eller klostre i norske kilder.
Hvordan reagerte folk og myndigheter?
I middelalderen ble sykdom oppfattet som straff for synd, med utgangspunkt i Det gamle testamentet. Derfor var svaret på pesten religiøst, ikke medisinsk. Kong Magnus Eriksson sendte høsten 1349 ut en befaling fra Lödöse der han påla folk prosesjoner, messer, ofring og faste for å stoppe pesten.
Også paven grep inn – i 1349 ga han engelskmenn tillatelse til å velge egen skriftefar utenfor geistligheten.
Krøniker fra pesttiden skildrer et samfunn i oppløsning: familier gikk i oppløsning, syke ble forlatt, og prester holdt seg unna de døende. Hamarkrønika, skrevet på midten av 1500-tallet, forteller at pesten rammet Hamar hardt mellom september og november 1350.
Ødegårdene: gårdsbrukene som ble lagt øde
Den mest synlige langsiktige følgen av pestene er ødegårdene. Før svartedauden fantes det antakelig rundt 64 000 gårdsbruk i Norge. I 1520 var det ca. 22 500 bruk – en reduksjon på nesten to tredeler i løpet av knapt to århundrer.
Det nordiske øydegårdsprosjektet (1968–1981) kartla ødegårdene ved hjelp av en retrospektiv metode basert på yngre gårdslister. Litt over 60 prosent av norske gårdsbruk kan i gjennomsnitt ha blitt nedlagt fra midten av 1300-tallet til rundt 1500.
Noen bygder ble helt avfolket, blant annet Sørkedalen utenfor Oslo og Geiranger i Møre og Romsdal. På Østlandet forlot folk de senest anlagte gårdene – i Asker lå 75 av 129 gårder øde i senmiddelalderen. Folkestrømmen ble delvis reversert, og flere bosatte seg langs kysten.
Men ødegårdene var ikke bare et direkte resultat av at folk døde. Nyere forskning ser på ødegårdsprosessen som i hovedsak en migrasjonsprosess: folk flyttet fra dårlig jord i utkantstrøk til større gårder med god jord, fordi befolkningsnedgangen gjorde gårder ledige til rimelig pris. Prosessen tok lang tid – rundt 150 år eller mer – og var en følge av gjentatte epidemier og sterk befolkningsnedgang.
Fra 500 000 til under 200 000 innbyggere
I høymiddelalderen var befolkningen i Norge trolig drøyt 500 000 mennesker. Rundt 1500 var den noe under 200 000 – om lag 170 000 – altså bare 40 prosent av folketallet 150 år tidligere. Folketallet begynte trolig først å stige igjen i andre halvdel av 1400-tallet, og vokste deretter langsomt fram mot moderne tid.
For bøndene som overlevde, kan levekårene faktisk ha blitt bedre: Etter svartedauden sank landskylda til omtrent en fjerdedel av tidligere nivå, og tiende, skatter og jordpriser gikk ned omtrent like mye. Samtidig steg prisen på arbeidskraft.
Ble pesten årsaken til unionen med Danmark?
En vanlig fremstilling er at svartedauden «ødela Norge» og førte landet inn i unionen med Danmark. Det er bare delvis riktig.
Befolkningsnedgangen svekket statsinntektene og den norske staten i senmiddelalderen, noe som bidro til veien inn i unioner og selvstendighetstapet i 1536. Men forskerne er tydelige på at pesten ikke kan forklare Norges politiske nedgang og svake stilling i unionen med Danmark – dette skyldtes politiske og økonomiske forhold. Pesten var en medvirkende faktor, ikke den enkle forklaringen.
Magnus Lagabøtes landslov av 1274 var gjeldende lov i Norge gjennom svartedauden og helt frem til Christian den 5.s Norske Lov av 1687 – over 400 år. Lovverket holdt også gjennom pesttidene.
Pest etter pest: utbruddene fram til 1654
Svartedauden var bare den første av en rekke pestepidemier som rammet Vest-Europa i perioden 1347–1722. I Norge kom det mer enn 20 pestangrep etter svartedauden, fram til det siste i 1654 – som for øvrig bare rammet området rundt Kristiania.
Den første brukbare kilden til pest i Norge etter svartedauden er fra 1370, da presten Henrik Henrikssønn skrev til kong Håkon 6. Magnusson og rapporterte om dødeligheten i Oslo. Hver av de gjentatte epidemiene førte til at dødeligheten ble mellom 4 og 12 ganger så høy som i normale år.
Den best dokumenterte pesten rammet Bergen i 1565–1567, med et skip fra Danzig. Presten Absalon Pedersson registrerte rundt 1 150 gravlagde på to år – trolig et folketap på nær 20 prosent, kanskje opp mot 30–40 prosent. Lokalt kunne epidemiene drepe opptil 40 prosent, slik som i Bergen i 1618.
Pestutbruddene i Norge var først og fremst knyttet til internasjonale kommunikasjonslinjer og store havnebyer. Lenger fra sentrum finnes det nesten ikke beretninger om alvorlig pest. Fra 1500-tallet økte folketallet kraftig, og i 1660 bodde det to og en halv ganger så mange mennesker i Norge som 150 år tidligere.
Hva betyr svartedauden for deg som slektsforsker?
Det finnes ingen kilder som lar oss vurdere virkningene av de første pestangrepene direkte – alle anslag bygger på tilbakeslutninger. Men pesttidene forklarer mye om det Norge du møter i de eldste kildene: hvorfor gårder lå øde, hvorfor folk flyttet, og hvorfor folketallet var så lavt.
Finner du en gård i bygdeboka som er nevnt i middelalderkilder, men «forsvinner» i seinmiddelalderen, er pest og ødegårdstida en sannsynlig forklaring. Og de gjentatte epidemiene fram til 1654 er bakgrunnen for mange av de dødsfallene du møter i de eldste kirkebøkene – gjerne oppført med vage diagnoser. Mange steder fant gjenlevende partnere lokalt etter svartedauden, og hvert dalføre kunne utvikle særegen genetisk variasjon.
Flere av de store folkehendelsene i nyere norsk historie har liknende kildeproblemer som svartedauden. Du kan lese mer om spanskesyken og tæringen i egne artikler, og om barnedødeligheten som fantes før vaksiner og antibiotika. Har du tenkt å komme i gang med slektsforskningen, er dette nyttig bakgrunnskunnskap.
Ofte stilte spørsmål
Når kom svartedauden til Norge?
Svartedauden kom trolig til Oslo i 1348, med et engelsk skip, og til Bergen i 1349 – ifølge den islandske presten Einar Hafliðasons skildring, med et skip fra England. Deretter spredte pesten seg til resten av Skandinavia i løpet av to år.
Hvor mange døde av svartedauden i Norge?
Det finnes ikke sikre tall. Samtidige kilder hevder at over to tredeler av folket døde, eldre anslag sier rundt en tredjedel, og nyere forskning peker mot 50–60 prosent. Alle anslag bygger på usikre tilbakeslutninger.
Hvorfor kalles den svartedauden?
Navnet kan komme av at pestbakteriene ødelegger blodårer og gir svarte flekker på huden – nekroser. Folk i middelalderens Norge kalte sykdommen «den store manndauden».
Hvor lenge varte pesten i Norge?
Svartedauden herjet Norge i 1349 og 1350. Men den var bare den første: etterpå kom mer enn 20 nye pestutbrudd, det siste i 1654, som rammet området rundt Kristiania.
Fantes det rotter som spredte pesten?
Teorien om at rotter spredte svartedauden i Norge, har møtt sterk kritikk de siste årene. Pest spres til mennesker via lopper fra ville gnagere, og over lange avstander skjedde spredningen hovedsakelig med skip.
Kilder
- Svartedauden – Store norske leksikon
- Svartedauden – Norgeshistorie.no
- Dødelighet i svartedauden – Norgeshistorie.no
- Ødegårdene – Norgeshistorie.no
- Livet og pesten – Norgeshistorie.no
- Svartedaudens spredning ut av Oslo – Norgeshistorie.no
- De vet det meste som er verdt å vite om svartedauden – Titan.uio.no
- Pester i Norge – Apollon, Universitetet i Oslo
- Epidemier, husdyr og globalisering – Tidsskriftet Fortid
- Reportasje om svartedauden i Trondheim – NTNU Universitetsavisa
Endringslogg
- Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.
Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.