Dreng og tjenestejente: livet som tjenestefolk på gården
Drengen og tjenestejenta var en fast del av livet på de fleste norske gårder i hundrevis av år. Her ser du hvem de var, hvordan kontraktene og faredagene fungerte, og hvordan du finner tjenestefolk i folketellingene.
Kort svar
- Et tjenestefolk var en person som arbeidet og vanligvis bodde hos bonden mot lønn – en mann ble gjerne kalt dreng, en kvinne tjenestejente eller tjenestepike.
- Kontraktene varte som regel et halvt eller helt år, og de kunne sies opp til faredagene 14. april og 14. oktober.
- Det var vanligst for unge, ugifte folk mellom 15 og 25 år å ta tjeneste – også barn av gårdbrukere.
- I folketellingene finner du dem med yrker som «tjenestedreng», «tjenestepike» og «budeie», og i tellingen 1910 med familiestillingskoden «tj».
- I 1855 fantes det 55 000 faste tjenestefolk i Norge, i tillegg til 87 000 husmenn og 29 000 dagarbeidere.
Hvem var tjenestefolkene på gården?
Et tjenestefolk var en ansatt som arbeidet for bonden og som regel bodde på gården. En mann i tjeneste ble kalt dreng eller tjenestedreng, en kvinne ble kalt tjenestejente, tjenestepike eller jente. En budeie var en tjenestepike med ansvar for melkestellet og fjøset.
Arbeidsoppgavene fulgte kjønnet og årstidene: Tjenestefolk arbeidet med husarbeid, i fjøset, på åkrene, i skogen og var med på fiske. Kontraktene bandt dem for et halvt års tid eller et år om gangen.
Det var vanligst for ungdom mellom 15 og 25 år å ta tjeneste, og også barn av gårdbrukere tok tjeneste. Å ta tjeneste var en del av livssyklusen for de fleste unge: De bandt seg for et halvt år eller et år og kunne ta annen tjeneste når faredagen kom. Tjenestefolkene var som regel unge og ugifte.
På 1800-tallet var over tre fjerdedeler av tjenestefolkene kvinner, og tjenestelønnen var lavere for kvinner enn for menn. Hushjelp var det vanligste yrket for unge kvinner i hele perioden 1900–1946, med hardt arbeid, lange arbeidsdager og lav lønn.
Faredagene: 14. april og 14. oktober
Faredagen – også kalt flyttedag – var dagen tjenestekontrakten utløp, og da kunne nye tjeneste- og leiekontrakter inngås. På landet var faredagene som regel sommerdag og vinterdag, det vil si 14. april og 14. oktober, i henhold til Christian 5.s norske lov.
En forordning av 9. august 1754 fastsatte en gjensidig oppsigelsestid på tre måneder for tjenestefolk og husbond. Begge parter måtte altså si opp kontrakten i god tid før faredagen.
Lokal sedvane kunne avvike fra de vanlige faredagene. På noen steder på Vestlandet var 25. mars (marimesse) og 29. september (mikkelsmesse) faredager, og på Jæren var 12. mars (gregusmesse) vårfaredag for tjenere. I byene østafjells var mange steder andre fredag etter påske og andre fredag etter mikkelsmesse faredager; i Bergen var faredagene første mandag etter disse fredagene.
Faredagene levde lenge. Så sent som 14. oktober 1929 møtte tjenestefolk opp på Strømsø torg i Drammen for å finne nytt arbeid.
Tjenesteplikt og lovene som styrte livet deres
Livet deres var også regulert av loven. Christian 5.s norske lov av 1687 påbød at tjenestefolk skulle ha kontrakter for hel- eller halvår, og at de skulle ha pass og attester. Øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige.
Bakgrunnen var frykten for løsgjengere. Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet: Arbeidsledige løsgjengere og tiggere ble sett på som en kilde til ordensforstyrrelser og lovbrudd. Flere tukthus ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741, og stodderfogd-ordningen ble utbygd.
Reskriptet av 25. april 1750 og forordningen av 9. august 1754 bestemte at folk måtte ta tjeneste i sitt eget sogn hvis de kunne få det, og at arbeid for daglønn var forbudt. Husmenn fikk heller ikke ha flere barn hjemme enn det var arbeid til.
Først på 1800-tallet ble dette lettere. Ved lovene av 12. september 1818 og 28. august 1854 (ofte kalt tjenestetyendeloven) skulle bare de som tigget eller falt det offentlige til byrde straffes – tjenestesøkende fikk formelt lov til å ta tjeneste hvor de ville. Tjenesteforholdet ble altså gradvis et vanlig arbeidsforhold, og mot slutten av epoken kom loven om hushjelp i 1948, da yrket allerede var i ferd med å forsvinne.
Lønn og kår
Tjenestelønnen var lav, og lavere for kvinner enn for menn. Arbeidsdagene var lange, og hushjelpene utgjorde omkring 1900 en femtedel av alle yrkesaktive kvinner.
I folketellingen av 1801 for Haram sogn på Sunnmøre bodde 1126 mennesker på 27 gårder, fordelt på rundt 200 hushold som besto av familie, tjenestefolk og andre forsørgede.
På gården Myra i Haram var tjenestefolkene unge og ugifte; den yngste tjenestegutten var Didrik på 17 år. Der fantes ingen barnetjenere – barn under konfirmasjonsalderen i tjeneste.
Slik finner du tjenestefolk i folketellingene
I folketellingene står tjenestefolkene som regel oppført etter bondens egen familie. Det er nettopp derfor de er lette å overse: De står oftest bakerst i husholdet, med yrket oppgitt.
I folketellingen 1910, som er datert 1. desember 1910 og søkbar i sin helhet i Digitalarkivet, ble familiestillingen for tjenestefolk registrert med koden «tj». Yrkene du typisk møter, er «tjenestedreng», «tjenestepike», «visergut», «budeie» og «kokke».
| Navn | Yrke | Fødested / opphav | Bosted |
|---|---|---|---|
| Lovise Iversdatter Henning | Tjenestepike | 25. januar 1882, Sparbu | Ystgaarden, Sparbu |
| Johan Berg | Tjenestedreng | 18. juni 1895, Agdenes | Moldtuen, Agdenes |
| Trygve Pedersen Mære | Visergut | Fra Trondhjem | Ystgaarden, Sparbu |
På Ystgaarden (Vollan) i Sparbu herred bodde det i 1910 minst seks tjenestefolk i tillegg til bondens familie: tre tjenestedrenger, to tjenestepiker og en visergutt. Alle var unge og ugifte, født mellom 1882 og 1896 der sivilstand er oppgitt.
Legg merke til fødestedene. Visergutten Trygve Pedersen Mære var fra Trondhjem, men tjenestegjorde i Sparbu. Tjenestefolk flyttet på tvers av kommunegrenser, og fødestedet i tellingen er derfor et viktig spor når du skal videre i slekta.
Slik sporer du en tjenestejente eller dreng videre
- Finn personen i tellingen Noter navn, fødselsår, fødested og bosted. Bruk folketellingen 1910 eller tidligere tellinger som 1865 og 1900.
- Sjekk fødestedet mot kirkebøkene Fødestedet peker mot sognet der personen sannsynligvis er døpt. Søk i kirkebøkene rundt fødselsåret.
- Følg faredagene Tjenestefolk kunne skifte tjeneste hver faredag. Sammenlign tellinger og se om personen dukker opp på en ny gård i nabosognet.
- Se etter ekteskapet Vigselsoppføringen i kirkeboken gir ofte bosted og navn på brudgom eller brur.
Har du problemer med å tyde gamle yrkestitler og forkortelser, kan oversikten over gamle yrkestitler og ordlista for gamle ord hjelpe deg. Og vil du forstå hele husholdet tjenestefolket var en del av, anbefaler jeg artikkelen om hverdagslivet på 1800-tallet.
- Dreng
- Mannlig tjenestefolk på gård; arbeidet med alt av gårdsdrift.
- Tjenestejente / tjenestepike
- Kvinnelig tjenestefolk; husarbeid, melkestell og fjøs.
- Budeie
- Tjenestepike med særlig ansvar for melking og melkestell.
- Faredag / flyttedag
- Dagen tjenestekontrakten utløp, som regel 14. april eller 14. oktober.
- Husbond
- Arbeidsgiveren i tjenesteforholdet – på landet som regel bonden selv.
- Attest
- Skriftlig skussmål fra forrige arbeidsgiver som tjenestefolket skulle ha med seg.
Ofte stilte spørsmål
Hva er forskjellen på en dreng og en husmann?
En dreng var tjenestefolk som bodde på gården og arbeidet direkte for bonden mot lønn. En husmann hadde egen bolig på en plass og leide jord av bonden. Les mer i artikkelen om husmenn og husmannsplasser.
Når var flyttedagen for tjenestefolk?
På landet var faredagene som regel 14. april og 14. oktober. Enkelte steder avvek lokal sedvane, for eksempel med marimesse 25. mars og mikkelsmesse 29. september på deler av Vestlandet.
Hvorfor står tjenestefolkene i folketellingen sammen med familien?
Folketellingene registrerte hele husholdet – alle som bodde på gården på telledagen. Tjenestefolkene står derfor oppført etter bondens familie, med eget yrke og i 1910 med familiestillingskoden «tj».
Var tjenestefolket i slekt med bonden?
Som regel ikke. Tjenestefolk var ansatte unge folk, ofte fra nabobygda. Men sjekk gjerne navnene mot kirkebøkene – enkelte tjenestefolk kunne være fattige slektninger som ble forsørget gjennom tjenesten.
Hvor lenge varte en tjenestekontrakt?
Kontraktene varte som regel et halvt år eller et år, og begge parter måtte si opp i god tid – fra 1754 med tre måneders oppsigelsestid.
Kilder
- Folketellingen 1910 – Digitalarkivet / Arkivverket
- Personoppslag, Ystgaarden i Sparbu, folketellingen 1910 – Digitalarkivet / Riksarkivet
- Personoppslag, Johan Berg, folketellingen 1910 – Digitalarkivet / Riksarkivet
- Faredager – lokalhistoriewiki.no
- Tjenesteplikt – lokalhistoriewiki.no
- Å være bonde, husmann, fisker, slusk – Norgeshistorie.no
- Et norsk hushold på 1800-tallet – Norgeshistorie.no
- Husmannsvesenet – Norgeshistorie.no
- Hushjelpene på vei ut – Norgeshistorie.no
Endringslogg
- Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.
Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.