Legd og fattigvesen: slik tok bygda seg av de fattige

Legd var fattigstellet på landsbygda i Norge fram til 1900: gamle, syke og andre uten familie som kunne forsørge dem, ble sendt på omgang mellom gårdene i bygda. I kirkebøkene og folketellingene møter du dem som «legdslem» eller «fattiglem» – og bak ordene skjuler det seg et helt system for hvordan bygda tok seg av sine fattige.

Hva var legd?

I det gamle samfunnet var det først og fremst slekten som tok seg av dem som ikke kunne forsørge seg selv. Men ikke alle hadde familie som kunne hjelpe. For dem fantes legden – et system der gamle og syke uten frender ble sendt på omgang mellom gårdene i et lokaldistrikt.

Oppholdet på hver gård kunne vare i et par uker. Så flyttet legdslemmet videre til neste gård, år etter år. Ordningen var fattigstellet på landsbygda i Norge fram til 1900, da Lov om fattigvesenet ble vedtatt og legden ble opphevet.

Legdsystemet er gammelt. Det utviklet seg på 1200-tallet, og ble nærmere regulert i Magnus Lagabøters landslov av 1274 – den første fungerende riksdekkende loven i Europa etter Romerrikets fall.

Legden i landsloven av 1274

Landslovens kapittel 8, § 57 påla hver bonde å flytte – eller «legde» – fattigfolk som ikke hadde frender til å underholde dem, og som ikke selv eide gods eller kunne forsørge seg. Fattigfolket skulle flyttes fra gård til gård i samsvar med budstikkebæringen: den som var først på budstikkeveien, skulle flytte dem til nærmeste gård.

Reglene var overraskende detaljerte. Bonden som ikke flyttet fattigfolk slik loven påbød, var skyldig 1 øre sølv til kongen. Fattigfolk skulle ikke flyttes etter solnedgang, og de som flyttet seg selv, hadde rett til hus om vinteren fra fôringstid for dyrene om kvelden.

Ble en fattig sjuk og ba om prest, var bonden pliktig til å dra etter prest, og den sjuke skulle ikke flyttes fra oppholdsstedet sitt før presten kom. Brøt bonden dette, var han skyldig 3 øre sølv til kongen. Og flyttet noen en fattig til en ødegård eller et sted der fattige døde på grunn av flyttingen, skulle den skyldige bøte full rettsbot til den dødes arvinger – og dessuten bot til kongen.

Landsloven beskyttet fattige på en måte som var sjelden helt frem til fattigkassene og velferdssystemet vokste fram tidlig på 1900-tallet. Bygdene kunne ilegges bøter hvis fattiglemmer og «gale» ikke fikk god omsorg. Da landsloven ble erstattet etter 400 år, under kong Christian 5. i dansketiden, ble fattigfolks rettigheter svekket.

Ulike former for legd

På 1800-tallet fantes det ulike varianter av ordningen:

Forskjellen mellom omgangslegd og årslegd var hvor legdslemmet bodde: fast på én gård ved årslegd, i stadig flytting ved omgangen. Skolelegden henger sammen med omgangsskolen, der barna uansett flyttet rundt i bygda for å få undervisning.

Hvem ble legdslemmer?

De fleste legdslemmene var kvinner. Fra 1700-tallet og framover var det fire ganger så mange kvinner som menn blant legdslemmene. Typisk var de husmannsenker eller ugifte tidligere tjenestejenter – kvinner som hadde arbeidet hele livet, men som ble stående uten forsørger da arbeidskraften ikke lenger holdt.

En husmann med jord kunne ha noe å falle tilbake på i alderdommen, gjerne gjennom kår eller avling fra plassen. En enke uten plass hadde ingenting. Les gjerne mer om kår og føderåd for å forstå hvordan de fleste som eide noe, sikret alderdommen sin.

Barn skulle derimot helst ikke bli legdslemmer. Allerede fattigforordningen for Akershus fra 1741 presiserte dette, og fosterhjem ble som regel foretrukket for barn som trengte omsorgspersoner.

Borttinging: fattige på anbudsauksjon

Legden var ikke den eneste ordningen for fattigstell på bygdene. Ved borttinging – også kalt bortsetting eller listasjon – ble fattige satt ut til private etter anbudsprinsippet. Den som ga det laveste tilbudet, fikk ta seg av den fattige.

Gårdbrukere underbød hverandre for å få syke som var i stand til å arbeide. En arbeidsfør fattig var en arbeidskraft man kunne få billig; en gammel og utslitt person var vanskeligere å få plassert.

Omfanget var betydelig. Ifølge Eilert Sundt ble 7 782 personer borttinget i 1851, og tallet var økt til 10 369 ti år senere. Borttinging ble praktisert til 1896. Fattiglovskommisjonen av 1896 foreslo å forby ordningen, og forslaget ble vedtatt enstemmig av Stortinget.

Fattiglovene: fra 1845 til 1900

De første enhetlige fattiglovene kom i 1845 – da ble det vedtatt to lover for hele landet, én for kjøpstedene og én for landdistriktene. Lov om fattigvesenet på landet ble gitt 20. september 1845. Dette var første gangen Norge fikk et lovverk som regulerte fattigstellet over hele landet.

Loven av 1845 delte de fattige inn i klasser. Første klasse var gamle, syke og personer med «Legems- eller Forstands-Feil» som ikke kunne tjene til eget opphold. Andre klasse var foreldreløse barn, eller barn med foreldre som ikke kunne ta hånd om dem. Tredje klasse omfattet personer som ikke tjente nok til å forsørge seg selv eller familien.

Lovene av 1845 ble erstattet allerede i 1863, med to nye fattiglover. Da ble det skilt mellom verdige fattige – som hadde rett til fattigomsorg – og uverdige fattige, det vil si arbeidsføre som ikke forsørget seg selv, uten rett til understøttelse. Klasseinndelingen ble også endret: første klasse omfattet nå «vanvittige» og foreldreløse barn under 15 år, mens gamle, vanføre og syke ble plassert i andre klasse.

Veien fram mot dagens system gikk videre gjennom 1900-tallet. Lov om sosial omsorg av 1964 trådte i kraft 1. januar 1965 og erstattet blant annet fattigloven av 19. mai 1900. I dag er omsorgen for dem som ikke har annet utkomme forankret i Lov om sosial omsorg.

Fattigkommisjonen og fattigkassen

Etter lovene av 1845 ble fattigvesenet administrert lokalt. Fattigkassen var det kommunale utvalget som styrte fattigvesenet, og fattigkommisjonen ble valgt av kommunestyret med sognepresten som leder.

På landet førte fattigkommisjonene forhandlingsprotokoller, der vedtak om understøttelse og omsorg ble skrevet ned. Et eksempel er Hedrum Præstegields Fattigcommission, som har en forhandlingsprotokoll for perioden 1845–1850 på rundt 280 sider. Slike protokoller kan fortelle deg nøyaktig når en ane søkte om hjelp, hva som ble innvilget, og hvor personen ble plassert.

I byene ble fattige ført inn i fattigmanntal eller manntallsprotokoller, der stønad, utbetalinger og endringer i familieforhold, bolig og helsetilstand skulle registreres. Føringen ble obligatorisk for alle kjøpsteder med fattigloven av 1863.

Slik finner du fattiglemmer i kildene

Begrepet fattiglem ble brukt synonymt med legdslem og almisselem i kildemateriale som kirkebøker og folketellingene, fram til Lov om fattigvesenet i 1900. Du kan altså møte samme person med ulike betegnelser – og det er lett å tro at «fattiglem» betyr noe annet enn «legdslem», når det i praksis er samme ordning.

1. Søk i folketellingene I tellingene kan yrkes- eller stillingskolonnen vise «legdslem», «fattiglem» eller «almisselem». Sjekk folketellingen 1900 og de andre tellingene fram mot 1900 – betegnelsene ble brukt i folketellingene helt fram til Lov om fattigvesenet.
2. Sjekk kirkebøkene I kirkebøkene kan dødsmeldinger og vigsler merke personer som fattiglemmer, og ofte står det hvilken gård eller fattigvesen som sto for kostholdet. Se også ordlisten over gamle ord når du møter ukjente betegnelser.
3. Søk i fattigvesenkildene Digitalarkivet har 238 kilder av typen fattigvesen, fordelt på blant annet fattigmanntall, hjemstavnsprotokoller og registre til protokoller. Søk i Digitalarkivet med kildetype «fattigvesen» og filtrer på fylke og kommune.
4. Let etter fattigkommisjonens protokoller Forhandlingsprotokollene etter fattigkommisjonene kan ligge digitalisert hos Slekt og Data eller på lokalhistoriske arkiver. De gir ofte mer detaljer om familieforhold og helsetilstand enn tellingene.

Et eksempel fra manntallsprotokollen i Bergen fattigvesen viser hva slike kilder kan inneholde: enken Synneve Agdalene Olsdatter, født 1799, var registrert i 2. avdeling – for gamle, vanføre og syke – med bosted hos en fosterfamilie i Solheimsvigen. Her får du alder, sivilstand, avdeling og bosted i samme oppføring.

Hva legden betyr for slektsforskningen din

Etternavnet til en legdslem kan være misvisende. Det er ikke gitt at navnet peker mot gården der personen sto på legd – det kan like gjerne stamme fra et tidligere bosted eller fødested. Kombinerer du opplysninger fra fattigvesenets protokoller med gårdsnavn og kirkebøkene, kan du ofte spore en fattiglem tilbake til opphavet som ellers ville forsvunnet.

Legdslemmer er også en påminnelse om at mange av forfedrene våre levde på kanten av eksistensen hele livet. Forståelsen av hverdagslivet på 1800-tallet blir mer komplett når du også ser dem som ikke klarte seg selv – og systemet som skulle ta vare på dem.

Ofte stilte spørsmål

Hva er forskjellen på legdslem og fattiglem?

Ingen reell forskjell i praksis – fattiglem ble brukt synonymt med legdslem og almisselem i kirkebøker og folketellingene fram til 1900. Begrepene betegner en person som ble forsørget av fattigvesenet eller legdsordningen.

Når ble legdsordningen avskaffet?

Legden ble opphevet da Lov om fattigvesenet ble vedtatt i 1900. Borttinging ble praktisert til 1896, og fattiglovskommisjonen av 1896 foreslo å forby ordningen – et forslag som ble vedtatt enstemmig av Stortinget.

Hvorfor var flest kvinner blant legdslemmene?

Fra 1700-tallet og framover var det fire ganger så mange kvinner som menn blant legdslemmene. Typisk var de husmannsenker eller ugifte tidligere tjenestejenter – kvinner som mistet forsørgeren og ikke hadde egen jord eller arbeid å leve av.

Hvor finner jeg kildene fra fattigvesenet?

Digitalarkivet har 238 kilder av typen fattigvesen, blant annet fattigmanntall og hjemstavnsprotokoller. Lokalt kan fattigkommisjonenes forhandlingsprotokoller ligge hos Slekt og Data eller lokalhistoriske arkiver.

Hva skjedde med barna som trengte omsorg?

Barn skulle helst ikke bli legdslemmer. Fattigforordningen for Akershus fra 1741 presiserte dette, og fosterhjem ble som regel foretrukket for barn som trengte omsorgspersoner. Ved fattiglovene ble foreldreløse barn dessuten plassert i egen klasse.

Kilder

1. Magnus Lagabøters landslov, kapittel 8, § 57 – Lovdata
2. Lov om fattigvesenet på landet, 20. september 1845 – Lovdata
3. Lov om sosial omsorg av 1964 – Lovdata
4. Rundskriv til folketrygdloven – Lovdata
5. Manntallsprotokoller for Bergen fattigvesen – Digitalarkivet / Nasjonalarkivet
6. Legd – Store norske leksikon
7. Borttinging – Store norske leksikon
8. Fattiglem – Store norske leksikon
9. Fattigkasse – Store norske leksikon

Endringslogg

1. 3. oktober 2026 Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.

Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.

Hentet fra https://tidsbildet.net/livet-for-oss/legd-og-fattigvesen/ · Kilder kontrollert 3. oktober 2026