Utvandringen til Amerika: hvorfor så mange nordmenn dro
Mellom 1825 og 1930 forlot flere hundre tusen nordmenn landet for å starte et nytt liv i Amerika. Utvandringen begynte med sluppen Restauration fra Stavanger i 1825 og vokste til en av Europas største utvandringer målt i forhold til folketallet – bare Irland var større.
Kort svar
- Den organiserte utvandringen startet i juli 1825, da sluppen Restauration seilte fra Stavanger med rundt 50 personer om bord.
- Mellom 1836 og 1915 utvandret over 750 000 nordmenn til Nord-Amerika; fram til 1930 var tallet nesten 900 000 til USA alene.
- Utvandringen kom i tre store bølger: 1866–1873, 1880–1893 og 1900–1910, med en fjerde mindre bølge i 1920-årene.
- Norge hadde Europas nest største utvandring i forhold til folketallet – bare Irland var større.
- De fleste bosatte seg i øvre Midtvesten: Minnesota, Wisconsin, Iowa og Dakota.
Det begynte med sluppen Restauration i 1825
Sommeren 1825 la sluppen Restauration ut fra Stavanger med de første nordmennene som utvandret direkte fra Norge til Nord-Amerika. Skipet var på bare 38 tonn, og det var trolig 52 personer om bord ved avreisen – 45 passasjerer og et mannskap på 7. Underveis ble det født et pikebarn, så de var 53 da de nåtte New York 9. oktober 1825, etter 98 dager på havet.
Bak reisen sto blant annet kvekere som ville unnslippe konventikkelplakaten, som forbød dem å møtes som menighet. Hovedmotivasjonen for de første utvandrerne var altså religiøs frihet – ikke hungersnød eller ekstrem fattigdom. Gruppen ble ledet av Lars Larsen Geilane fra Rogaland, og pioneren Cleng Peerson – ofte kalt «den norske utvandringens far» – tok imot dem i New York.
Sluppefolket bosatte seg først i Kendall i staten New York, ved Ontariosjøen. De fleste flyttet senere vestover til Fox River-dalen i Illinois, og brevene og beretningene deres hjem til Norge bidro til å sette i gang noe mye større.
Hvor mange dro egentlig?
Mellom 1836 og 1915 utvandret over 750 000 nordmenn til Nord-Amerika. Fram til 1930 var tallet nesten 900 000 til USA alene. Av om lag én million nordmenn som krysset havet til Amerika, reiste rundt 800 000 i årene 1860–1920.
SSB-statistikken over oversjøisk utvandring viser at utvandringen til USA alene utgjorde 590 938 personer i perioden 1860–1925, og 618 356 personer fram til 1930.
Utvandringen kom i bølger
Utvandringen var ikke jevnt fordelt over tid, men kom i rykk – tre store bølger og en fjerde, mindre bølge i 1920-årene.
| Periode | Omfang | Kjennetegn |
|---|---|---|
| 1866–1873 | 111 000 utvandrere | Den første store bølgen, i kriseår; et bygdefenomen |
| 1880–1893 | Over 250 000 | Største bølgen; bygdene dominerte fortsatt i antall |
| 1900–1910 | 200 000 | Sterk gjeninnvandring – utvandringen lignet langpendling |
| 1920-årene | Mindre bølge | Avsluttet av amerikanske innvandringslover |
Toppåret var 1882, med nesten 29 000 utvandrede. I årene 1880–1883 utvandret nesten 100 000 nordmenn – tilsvarende nesten tre fjerdedeler av fødselsoverskuddet i landet.
Skiftende konjunkturer i Norge på slutten av 1800-tallet stimulerte til de ulike bølgene. Fra 1870-årene ga for øvrig byene relativt sett fra seg mest folk, særlig Kristiania, kriserammede sørlandsbyer og Stavanger.
Hvorfor dro de? Push og pull
Utvandringen forklares gjerne med «push»-faktorer som drev folk ut – fattigdom, konflikter og kriger – og «pull»-faktorer som trakk dem mot Amerika: arbeidsmuligheter, bedre levekår og muligheter for personlig utvikling og økonomisk vekst.
Samtidig var nøden ikke verre i Norge enn i andre land – Norge hadde sterk økonomisk vekst og forholdsvis høy levestandard. Det var heller Amerika som trakk: skipsfarten gjorde overfarten mulig, og folks lese- og skrivekunnskap gjorde at «Amerikabrev» fra slekt og venner spredte seg.
Amerikabrevene som lokkemiddel
Brevene fra utvandrede nordmenn til hjemlandet var avgjørende for å nære drømmen om friere forhold og et bedre liv. Mange opplevde forholdene hjemme som for trange – utvandringen handlet like mye om sosial oppdriftstrang og sosialt opprør som om ren nød.
Nasjonalarkivet har en amerikabrevsamling med over 17 000 bilder av håndskrevne brev sendt mellom norske utvandrere i USA og familie og venner i Norge. I forbindelse med 200-årsjubileet i 2025 ble brevene gjort søkbare på Digitalarkivet ved hjelp av maskinell håndskriftsgjenkjenning og frivillig korrekturlesing, slik at du nå kan søke på personnavn, stedsnavn, årstall og datoer.
Kjedeemigrasjon: én billett trekker flere med seg
Mange utvandrere var såkalte kjedeemigranter – de hadde allerede slektninger eller venner i Amerika, og billetten var ofte betalt på forhånd av noen de skulle gjenforenes med. Utvandrerne sendte også millioner av kroner tilbake til Norge, penger som bidro til lokal økonomisk vekst.
Homestead-loven: gratis jord
Homestead-loven fra 1862 ga eiendomsrett til jord for innvandrere: alle som ville bosette seg og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie – noe som bidro til å gjøre Amerika til «det lovede landet». USA tilba dessuten sjenerøse borgerrettigheter, religiøs frihet og politisk deltakelse – og, som det heter på Norgeshistorie.no, «and the freedom to remain Norwegian».
Passtvangen ble avviklet i 1860, slik at man ikke lenger trengte pass for å reise ut av landet. Det lettet utvandringen betraktelig. Før den tid måtte utvandrerne få utstedt reisepass av fogden, med opplysninger om navn, alder, hjemsted, utseende og reisemål.
Hvor bosatte nordmennene seg?
Knapt noen annen innvandringsgruppe i USA var så ruralt orientert som den norske. Nordmennene valgte prærien fremfor byen, og jordbrukserfaringen deres kom til nytte i Minnesota, Wisconsin og Dakota-statene.
I 1910 bodde nesten 80 prosent av de rundt én million norskamerikanerne i delstatene i øvre Midtvesten – Iowa, Minnesota, Wisconsin og Dakota.
Bygder og byer: hvor dro folk fra?
Utvandringen begynte i indre fjordbygder på Vestlandet og øvre fjellbygder på Østlandet, og spredte seg deretter til lavlandet og kysten. Nord-Norge hadde forholdsvis lite utvandring.
I den første fasen (1866–1873) var utvandringen et bygdefenomen, og også i perioden 1880–1893 dominerte bygdene i antall. Kirkebøkene viser omfanget ute i soknene: I St. Peti sogn i Stavanger meldte hele 85 personer flytting til presten bare i perioden april–desember 1880, med destinasjoner som Chicago, Iowa, New York, Wisconsin, Minnesota – men også Sverige og Sør-Australia.
Nest størst i Europa – etter Irland
Regnet etter folketallet hadde ingen andre nordiske land større utvandring enn Norge. I Europa var det bare Irland som hadde en større andel av folket som utvandret. Norges utvandring fram til første verdenskrig var altså Europas nest største i forhold til folketallet.
Utvandringen fungerte som en demografisk «sikringsventil» for folkepresset på 1800-tallet. I årene 1866–1910 reiste godt over 60 prosent av folkeoverskuddet fra Norge. Uten utvandringen ville folkeveksten skapt langt større press på jord, bolig og arbeid – og bare i perioden 1865–1920 ble det én million flere nordmenn til tross for masseutvandringen.
Hva med dem som kom tilbake?
Omtrent en fjerdedel av dem som utvandret i årene 1881–1930 vendte etter hvert tilbake til Norge. I perioden 1900–1910 var gjeninnvandringen så sterk at utvandringen lignet en slags langpendling – folk reiste over, arbeidet noen år og kom hjem igjen.
Utvandrerne sendte penger hjem som bidro til lokal økonomisk vekst, og mange av de hjemvendte kan du finne igjen i norske kilder – ofte med Amerika oppgitt som siste bosted.
Slik finner du utvandrerne i slekta di
Hvis noen i slekta di forlot Norge, finnes de ofte i flere kilder:
- Sjekk kirkebøkene – flyttemeldinger i kirkebøkene viser når og ofte hvor personen reiste.
- Søk i emigrantprotokollene – de ble ført av norsk politi og inneholder navn, alder, bosted, yrke, utreisedato og reisemål. De er transkribert av Arkivverket og tilgjengelige i Digitalarkivet.
- Les amerikabrevene – i Digitalarkivets dokumentsøk kan du filtrere på emneknaggen «Amerikabrev» og søke på navn og steder. Guiden til emigrantprotokoller og amerikanske kilder viser veien videre.
Er du ny i slektsforskning, er det lurt å starte med en grunnleggende guide før du kaster deg over de oversjøiske kildene. Og vil du forstå livet utvandrerne forlot, kan du lese mer om hverdagslivet på 1800-tallet.
Ofte stilte spørsmål
Når begynte utvandringen fra Norge til Amerika?
Den organiserte utvandringen begynte sommeren 1825, da sluppen Restauration seilte fra Stavanger med rundt 50 norske emigranter om bord. De nådde New York 9. oktober samme år.
Hvor mange nordmenn utvandret til Amerika?
Mellom 1836 og 1915 utvandret over 750 000 nordmenn til Nord-Amerika, og fram til 1930 var tallet nesten 900 000 til USA alene. De fleste dro til USA.
Hvorfor dro så mange nordmenn til Amerika?
En kombinasjon av push og pull: trange kår og sosial oppdriftstrang hjemme, og religiøs frihet, gratis jord gjennom Homestead-loven av 1862 og Amerikabrevene som fortalte om et bedre liv der borte.
Bosatte nordmennene seg i byene i USA?
Nei, knapt noen innvandringsgruppe var så ruralt orientert som den norske. I 1910 bodde nesten 80 prosent av de rundt én million norskamerikanerne i øvre Midtvesten – Iowa, Minnesota, Wisconsin og Dakota.
Kom noen av utvandrerne tilbake til Norge?
Ja, omtrent en fjerdedel av dem som utvandret i årene 1881–1930 vendte etter hvert tilbake. Rundt 1900–1910 var gjeninnvandringen så sterk at utvandringen lignet en slags langpendling.
Kilder
- Migrasjon – kildetips og oppgaver – Arkivverket
- Publisering av maskinleste amerikabrev – Nasjonalarkivet
- Restauration – Store norske leksikon
- Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika – Store norske leksikon
- Utvandring – Store norske leksikon
- Utvandring fra Norge – Norgeshistorie.no
- Suget fra Amerika – Norgeshistorie.no
- På flyttefot til og innen Norge – Norgeshistorie.no
- 200 år med utvandring til Amerika – Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo
- Apollon 2025, utgave 3 – Apollon, Universitetet i Oslo
- Private amerikabrev – Apollon, Universitetet i Oslo
Endringslogg
- Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.
Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.