Basar, tombola og loddsalg: lotteriene i lokalsamfunnet

Basar, tombola og loddsalg har vært ryggraden i innsamlingsarbeidet i det frivillige Norge i over 150 år – helt siden de første misjonsforeningene ble stiftet på 1860-tallet. Misjonsforeninger, skoleklasser og idrettslag har solgt lodd og loddet ut håndarbeid – og spor etter alt dette finnes ofte i foreningsarkivene, som kan være gull for slektsforskere.

Hva er en basar – og hva er forskjellen på basar, tombola og loddsalg?

I lotteriloven er et lotteri definert som virksomhet der deltakerne mot innskudd kan erverve gevinst som følge av trekning, gjetting eller annen fremgangsmåte med helt eller delvis tilfeldig utfall. Basar, tombola og vanlig loddsalg er alle varianter av dette – det som skiller dem, er hvordan trekningen foregår.

Basar regnes som den enkleste formen: loddene selges på arrangementsdagen, og gevinstene trekkes samlet mens spillerne er til stede. Premiene er tradisjonelt enkle gjenstander som håndarbeider, kaker eller fruktkurver. Tombola hører derimot til kategorien lotteriloven kaller lykkespill – lotteri ved hjelp av tombola, lykkehjul, bingo eller andre mekaniske eller elektroniske innretninger der det foretas en rekke fortløpende trekninger. Ved et vanlig loddsalg selges loddene gjerne på forhånd, og trekningen skjer enten før eller etter endt salg.

Basar

Lotteri med lodd og gevinster som trekkes samlet samme dag, uten mekaniske innretninger. Kakelotteri (lynlotteri) regnes også som basar.

Tombola

Lykkespill der nummererte lodd trekkes fortløpende fra en trommel eller lignende.

Loddsalg

Lotteri der loddene selges over tid, med trekning på forhånd eller trekning etter endt salg.

Hvorfor ble basaren så viktig i lokalsamfunnet?

Grunnen til at basaren ble en så fast institusjon, ligger i hvordan organisasjonssamfunnet vokste fram. Fra rundt 1840 vokste de frivillige organisasjonene kraftig – i samtiden kalt «Assosiationsaanden» – og antallet nasjonale foreninger økte fra ti i 1850 til 154 i 1900. Den norske staten på 1800-tallet hadde et beskjedent virkefelt, så lag og foreninger måtte selv skaffe penger til det de ville utrette.

Et vendepunkt kom i 1842, da konventikkelplakaten ble opphevet og det ble tillatt for lekfolk å drive forkynnelse uten at presten var til stede. Det ble dannet en mengde kristne foreninger, først i byer og tettsteder, deretter ut i de minste grender. Misjonsforeningene var blant de aller første frivillige organisasjonene i Norge, og arbeidet for indre- og ytremisjon ble landets største frivillige bevegelse. Bedehuset ble det lokale møtestedet, og ga rom for et mangfoldig foreningsliv.

Kvinnene spilte en sentral rolle. De utgjorde flertallet av medlemmene i de kristne organisasjonene, og gjennom egne handarbeidsforeninger var det kvinnene som sikret det økonomiske grunnlaget for virksomheten. Prestefruen Gustava Kielland var pioner for kvinneforeningene, som ble en viktig arena for å vekke norske kvinners samfunnsengasjement. Det Norske Misjonsselskap ga kvinnene stemmerett i organisasjonen allerede i 1904 – nesten ti år før allmenn stemmerett i Norge.

Hvordan var basaren i praksis? Eksempelet fra Ny-Hellesund

Basartradisjonen er usedvanlig godt dokumentert i Ny-Hellesund i Agder. Ny-Hellesund Kvindeforening for Hedningemisjonen (Det norske Misjonsselskap) ble stiftet i 1863, og medlemmene sydde skjorter og busseruller, strikket strømper, vanter og ulltrøyer og broderte nattkapper – alt sammen ble loddet ut på basar.

Den første basaren ble holdt i 1880 og innbrakte 161,92 kroner. I 1877 ble Ny-Hellesund Kvindeforening for Sømannsmisjonen stiftet, og fra 1884 begynte de to misjonsforeningene å samarbeide. Siden har basaren vært avholdt hvert år – med unntak av 1944 – og inntektene deles likt mellom foreningene. Basarene ble holdt i skolehuset, som sto ferdig i 1865 og var bygget på dugnad. Tradisjonen lever fortsatt: den 29. juli 2025 gikk inntekten på 80 000 kroner fra den 159. basaren til nødsarbeidet UNRWA gjør i Gaza.

Eksempelet viser mønsteret som gjentok seg over hele landet: strikkede ullplagg og annet håndarbeid ble ikke sendt til misjonsmarkene, men brukt som gevinster på lokale basarer. Overskuddet ble sendt til misjonsorganisasjonene, som videresendte pengene til misjons- og hjelpearbeid. Pengene var altså like viktige som gjenstandene.

Basarer var på ingen måte bare et kristelig fenomen. Skoler, idrettslag, sanitetsforeninger og andre lag brukte samme oppskrift for å finansiere alt fra skoleturer til ballbinger – og basaren var like mye en sosial begivenhet som en innsamling. Om hvordan folk ellers tilbrakte fritiden, kan du lese i artikkelen om fritid før i tiden.

Hva gikk pengene til?

Formålet har alltid vært selve poenget: etter lotteriloven kan lotteri som hovedregel bare avholdes til inntekt for et humanitært eller samfunnsnyttig formål. Loven skal sikre at lotterier avholdes i betryggende former under offentlig kontroll, samtidig som de skal kunne være en god inntektskilde for samfunnsnyttig og humanitært arbeid. Et viktig unntak er nettopp basarlotteriet – lotteri innenfor et avgrenset område der trekningen skjer uten mekaniske eller elektroniske innretninger – som er unntatt formålskravet, forutsatt at gevinstenes verdi er begrenset etter forskrift.

I praksis betydde dette at basarinntektene fra misjonsforeningene gikk til misjons- og hjelpearbeid i utlandet, mens basarer for sanitetsforeninger, idrettslag og skoleklasser gikk til alt mulig lokalt. Basarene kunne utgjøre en vesentlig andel av organisasjonenes drift. Det Norske Misjonsselskap må for eksempel i dag betale en egenandel på 10 prosent for å få Norad-midler – en egenandel som utgjør flere millioner kroner, og som blant annet basarer bidrar til å skaffe.

Hvilke regler gjelder for basar og små lotterier?

Etter lotteriloven av 24. februar 1995 er det som hovedregel forbudt å avholde lotteri uten tillatelse. Men det finnes viktige unntak for de små, lokale spillene:

Arrangerer man flere pengespill samme år, kan den samlede omsetningen ikke overstige 200 000 kroner per kalenderår – og det er arrangørens ansvar å holde grensen. Overskuddet skal gå i sin helhet til et ikke-fortjenestebasert formål, for eksempel det lokale håndballaget eller sanitetsforeningen. Skoleklasser, idrettslag og foreldreutvalg kan altså fortsatt arrangere lotterier til for eksempel skoletur eller ny ballbinge.

Det er også grenser for hvordan spillet kan gjennomføres: Det er ikke lov å bruke en profesjonell medhjelper til å gjennomføre lotteriet, pengespillet skal ha begrenset premiestørrelse og lav eller ingen risiko for spilleproblemer, og det kan ikke gjennomføres på digitale plattformer – men Vipps kan brukes som betalingsløsning, og sosiale medier til å informere og ta imot loddbestillinger. Det er dessuten forbudt å bruke levende dyr og alkoholholdige drikkevarer som gevinster i lotteri. Etter avsluttet lotteri som er meldt inn, skal det sendes ny melding til Lotteritilsynet innen 1 måned, og organisasjonen kan ikke avholde nytt lotteri før avslutningsmeldingen er sendt.

Smålotteriene lever videre i lag og foreninger i dag – her er en oversikt over dagens regler for lynlotteri og smålotterier i Norge.

For organisasjoner som vil avholde lotteri med omsetning over 200 000 kroner, kreves godkjenning fra Lotteritilsynet – og godkjenning kan bare gis til organisasjoner registrert i Enhetsregisteret som ivaretar samfunnsnyttige eller humanitære formål. Omfanget er stort: per 31. desember 2024 var det 5 111 godkjente organisasjoner, og i 2024 var det 2 935 aktive smålotterier registrert hos Lotteritilsynet.

Hvordan kan basarhistorien hjelpe deg som slektsforsker?

Basar og loddsalg etterlater seg sjelden like tydelige spor som kirkebøkene eller folketellingene. Men foreningsarkivene kan likevel gi deg verdifull informasjon om forfedrene – ikke minst om kvinnene, som ofte er vanskeligere å finne i de store offentlige kildene.

1. Finn fram til foreningsarkivet Lokalhistoriske arkiv, museum eller kommune kan ha protokoller fra misjonsforeninger, kvinneforeninger og lag. Basarhistorien i Ny-Hellesund er for eksempel dokumentert gjennom foreningsarkiv og jubileumsmateriale – deriblant et brev fra en utvandret kvinne til basarens 70-års-jubileum i 1933.
2. Let etter medlemslister og protokoller Foreningsprotokoller kan inneholde navn på medlemmer, valgte styrer og innsamlere. Det kan fortelle deg hvilke organisasjoner forfedrene var aktive i – og dermed noe om deres religiøse og sosiale ståsted.
3. Sjekk lokalhistorisk litteratur Bygdebøker og lokalhistoriske artikler omtaler ofte bedehus, misjonsforeninger og deres basarer. Les mer om hvordan du finner dem i artikkelen om bygdebøker.
4. Søk i gamle aviser Avisene omtalte basarer, innsamlinger og resultatet av loddsalg. Søk på navnet til forfedren eller navnet på foreningen i Nasjonalbibliotekets avisarkiv.
5. Sett funnene i kontekst Var oldemor aktiv i misjonsforeningen? Det kan forklare hvorfor hun finnes i protokoller du ellers ikke ville ha lett i – og det gir liv til slektshistorien når du begynner å skrive slektshistorien.

Er du nybegynner i slektsforskning, kan det lønne seg å starte med grunnleggende kilder før du går løs på foreningsarkiv – se guiden om slektsforskning for nybegynnere. Og husk at eldre slektninger ofte husker basarer og loddsalg fra sin barndom – spørsmålene bør du stille før det er for sent.

Ofte stilte spørsmål

Når startet basartradisjonen i Norge?

Basartradisjonen vokste fram med organisasjonssamfunnet fra midten av 1800-tallet. Etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, ble det dannet en mengde kristne foreninger som trengte inntekter – og basaren ble svaret. I Ny-Hellesund ble den første basaren holdt i 1880.

Trenger lag og foreninger tillatelse til å arrangere basar?

Nei. Basar kan avholdes uten tillatelse så lenge den gjennomføres i løpet av én dag, ingen enkelt premie overstiger 8 000 kroner, samlet gevinstverdi er under 40 000 kroner, og loddprisen er maks 5 kroner. Basar skal heller ikke meldes inn til Lotteritilsynet.

Hva er forskjellen på basar og tombola?

Basar trekkes samlet samme dag uten mekaniske innretninger, mens tombola er et lykkespill med fortløpende trekninger fra en trommel eller lignende. Begge er lotterier i lovens forstand, men de følger delvis ulike regler.

Kan hvem som helst arrangere lotteri?

Nei. Lotteri kan som hovedregel bare avholdes til inntekt for et humanitært eller samfunnsnyttig formål – basarlotteri med begrenset gevinstverdi er unntatt. Overskuddet fra små pengespill skal gå i sin helhet til et ikke-fortjenestebasert formål – ikke til private personer eller kommersielle aktører.

Hvor finner jeg opplysninger om forfedre som var med på basar?

Se i foreningsarkiv hos lokalhistorisk arkiv, museum eller i kommunen – der kan det finnes protokoller med medlemslister og valgte styrer. Gamle aviser og lokalhistorisk litteratur omtaler også basarer og innsamlingsarbeid.

Kilder

1. Lotteriloven (lov 24. februar 1995 nr. 11) – Lovdata
2. Forskrift om lotteritilsynet og lotteriregisteret m.m. – Lovdata
3. Lotteritilsynets årsrapport 2024 – regjeringen.no
4. Lotteri som ikke krever tillatelse – Lotteri- og stiftelsestilsynet
5. Kapittel 25: Basaren – ny-hellesunds-historie.com
6. Organisasjonssamfunnet vokser fram – Norgeshistorie.no
7. Lekmannsbevegelsen og bedehuskulturen – Norgeshistorie.no
8. Historieløst angrep på frivillig arbeid – Vårt Land
9. Lotteri – Wikipedia (no)

Endringslogg

1. 3. oktober 2026 Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.

Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.

Hentet fra https://tidsbildet.net/livet-for-oss/basar-og-tombola/ · Kilder kontrollert 3. oktober 2026