Kortspill i gamle dager: gnav, whist, kasino og vri åtter
Før fjernsynet og mobiltelefonen var kortstokken en av de viktigste underholdningskildene norske hjem hadde. Spillene fulgte med fra 1600-tallets gnavkort til 1900-tallets Mossefirkort, og de forteller mye om hvordan våre forfedre tilbragte kveldene sine.
Kort svar
- Gnav er et gammelt spill med egne gnavkort, kjent i Norden fra 1600-tallet.
- Whist var et utbredt selskapsspill med lagspill, to mot to, og ble senere opphavet til bridge.
- Kasino, svarteper, gris og vri åtter var barnespill med vanlig kortstokk.
- Femkort, dunder og beiteplukk var norske spill som gjerne ble spilt med pengeinnsats.
- Kortspill var omstridt i vekkelsesmiljøer, men en sentral sosial arena i foreningslivet.
Kortstokken kommer til Europa – og til Norge
Kortspill er gammelt. De eldste kjente kortstokkene kan spores tilbake til tang-dynastiet i Kina, på 600- til 800-tallet, og mye tyder på at kortspillene spredte seg via handelsrutene, særlig Silkeveien. I Europa er kort kjent fra 1300-tallet, først i Italia og Spania.
Den kortstokken vi kjenner i dag – med 52 kort og de fire fargesymbolene spar, hjerte, ruter og kløver – ble utviklet rundt 1480 og er nå den internasjonalt vanlige stokken. Den norske kortstokken stammer fra den franske, som igjen kommer fra Midtøsten. Der hadde kortene bare bilder av konger; kvinnebildene ble innført i Frankrike, der kort først og fremst ble spilt av adelskvinner.
Kvinnekortene hadde tidligere egne navn: spar var den greske gudinnen Athene, hjerte var Judith, ruter var Rakel, og kløver var «Argine» – et anagram av det latinske ordet for dronning, Regina. Betegnelsen «dame» er lånt fra fransk, fordi initialene for manns- og kvinnekort på fransk kunne bli like.
Gnav: kortspillet med egne kort
Gnav spilles ikke med vanlig kortstokk, men med egne gnavkort. Gnavlignende spill var kjent i Italia allerede på 1300-tallet, der spillet heter cucù eller cucco – «gjøken». I Norden har gnav vært kjent siden 1600-tallet, og den svenske varianten heter kille.
Gnav var opprinnelig et hasardspill – altså et spill med innsats. Antall kort i stokken har variert gjennom historien: opprinnelig 38, senere 32, og i dag 42 kort. De moderne gnavkortene består av to like serier: 26 tallkort nummerert fra 0 til 12, og 16 billedkort – de såkalte matadorene – med motivene gjøk, dragon, katt, hest, hus, narr, potte og ugle.
Det finnes flere varianter av gnav: byttegnav, femkortsgnav, krypegnav og hypp. I byttegnav, som kan spilles av 2 til 12 spillere, får hver spiller bare ett kort. Deretter kan man forsøke å bytte til seg et høyere kort fra motspillerne eller fra restbunken. Den som sitter med høyest kort etter byttingen, får ett poeng. Med innsats kan spillet spilles slik at den med dårligste kort går ut i hver runde – potten tilfaller den som sitter igjen alene til slutt.
Whist: selskapsspillet som ble til bridge
Whist var et utbredt selskapsspill med en nyvinning som skulle få stor betydning: lagspillmomentet, to mot to. Whist ble opphavet både til bridge og til det amerikanske spillet boston.
Utviklingen videre skjedde i flere trinn. Fra whist oppstod bridgewhist, deretter auksjonsbridge, som i 1920-årene utviklet seg til kontraktbridge. Hovedmannen bak kontraktbridge var Harold S. Vanderbilt, mens Ely Culbertson i 1930-årene bidro mest til å gjøre bridgen utbredt. I Norge ble Norsk Bridgeforbund stiftet i 1932, og det har rundt 8 000 medlemmer per 2022, fordelt på omkring 300 bridgeklubber. NM for klubber har vært arrangert siden 1936 og NM for par siden 1942.
Spill med pengeinnsats: femkort, dunder og beiteplukk
Ikke alle kortspill var uskyldige selskapslek. Dunder, beiteplukk og femkort er norske eksempler på spill basert på kortverdi, og disse ble dessuten spilt med pengeinnsats.
Kortspillet 21, som mange kjenner som tjueen, er i slekt med dagens blackjack – her er reglene for kortspillet 21.
At kortspill kunne gå galt, viser en episode fra Stortorvet i Christiania i 1844: to menn ble arrestert etter å være anklaget for å ha jukset i kortspill. Hendelsen er senere omtalt i et upublisert skuespill skrevet i samtiden, kalt «Jøden», som ble gjenoppdaget i 2012. Også i operaen La traviata inngår et kortspill i handlingen: Alfred og baron Douphol kommer i krangel over et kortspill, og Alfred kaster pengene han har vunnet på gulvet foran Violetta.
Har du pengehistorie i slekta, kan det være verdt å lese mer om pengespillets historie i Norge og om hasardspill og spilleforbud i norsk lov.
Barnas spill: kasino, svarteper og vri åtter
Med vanlig kortstokk ble det spilt en hel rekke barnespill, og mange av dem lever fortsatt. Kasino regnes blant barnespillene, sammen med svarteper, vri åtter, svelte reven, gris og spardame.
Vri åtter går ut på å bli kvitt kortene sine raskest mulig. Hver spiller får fem kort, og man kan skifte – «vri» – farge ved å legge et kort av samme verdi som det øverste på bordet, eller ved å legge en åtter og selv velge farge. Det finnes mange måter å spille vri åtter på.
Mossefirkort: et norsk kortspill fra 1951
Norge fikk også egne spill. Mossefirkort, også kalt Mossekort, ble første gang utgitt i 1951 – enkelte kilder sier 1952. Kortstokken besto av 48 kort og ble spilt etter reglene for firkort, med et opplag på hele 50 000 enheter.
I Mossefirkort kan 3, 4 eller 6 personer delta. Alle kortene deles likt mellom spillerne, og målet er å samle stikk – et stikk består av 4 kort fra samme serie. Den som først bare har stikk igjen på hånden, har vunnet. Kortene var merket med navn på varer og fabrikker fra Moss, og hele spillet var bestilt av Moss Industriforening som markedsføring av byen. Tegningene ble laget hos Reklamebyrået Fabritius, med Jørgen A. Thorsrud som tegner.
Spillereglene sto trykket på baksiden av esken – og fordi eskene ofte ble utslitt eller mistet, kunne mangelen på regler skape diskusjoner og uenigheter midt i spillet. Mossefirkort ble en norsk klassiker: selv statsminister Einar Gerhardsens barnebarn, deriblant Marte Gerhardsen, pleide å spille det med bestefaren på hytta.
Kortspillet som sosial arena
Kortspill var mer enn underholdning – det var en sosial institusjon. Kongsberg leseforening ble stiftet lørdag 22. oktober 1864 med det uttalte formålet å samles for avislesning og kortspill, med møter hver søndag og torsdag. Allerede 3. november 1864 ble et møte «alene viet kortspillets kunster», og 30. oktober samme år vedtok foreningen at spirituosa skulle forbys på møtene – kortene fikk bli, brennevinet ikke.
Men ikke alle steder var kort like velkomne. I De Unges Samfund i Drammen, en forening med bibliotek, sangforening, orkester og dramatisk forening, var domino og andre spill tillatt i leseværelset – men ikke kortspill.
Den skepsisen hadde dype røtter. Pietismen, som fikk betydelig utbredelse i Norge fram til midten av 1700-tallet og delvis tilbake sin stilling gjennom haugianerne på midten av 1800-tallet, avviste alle former for verdslige fornøyelser som dans, rusmidler, teater og kortspill. I Jostedal arbeidet sokneprest Ole Aabel, utnevnt i 1792, aktivt for å utrydde «de herskende uordener med drik og kortspil» etter forgjengeren Matthias Foss. Og i et samtalelag stiftet av læreren Jens Tvedt i hjembygda hans, sto «Kortspill og dans» som eget diskusjonstema på møtene – ved siden av saker som «Prylestraff i skolen» og «Dødsstraff eller ikke».
For den som vil forstå hverdagen til forfedrene, er kortspillene en del av fritidslivet før i tiden og hverdagslivet på 1800-tallet.
Hvordan ble spillene lært bort?
Kortspillene ble ofte lært muntlig, og mangelen på nedskrevne regler var en kjent kilde til uenighet – slik mossefirkortenes eske viser: reglene sto på baksiden av esken, og når esken forsvant, forsvant reglene med den.
Denne muntlige tradisjonen er en god grunn til å spørre eldre slektninger om kortspillene de vokste opp med, mens de fortsatt kan svare. Hvilke spill ble spilt i hjemmet, og var det noen spill som var forbudt? Svarene kan fortelle mye om både familien og miljøet den levde i. Du finner flere forslag i guiden om spørsmål til besteforeldre og eldre slektninger.
Ofte stilte spørsmål
Hva er gnav, og hvor gammelt er spillet?
Gnav er et kortspill med egne gnavkort, kjent i de nordiske landene fra 1600-tallet. Gnavlignende spill var kjent i Italia allerede på 1300-tallet. Opprinnelig var gnav et hasardspill, og dagens stokk har 42 kort: 26 tallkort og 16 billedkort (matadorer).
Hva er forskjellen på whist og bridge?
Whist var opphavet til bridge. Fra whist oppstod bridgewhist, deretter auksjonsbridge, som i 1920-årene utviklet seg til kontraktbridge. Whist innførte lagspillmomentet – to spillere mot to – som bridge bygde videre på.
Hvilke kortspill var vanlige for barn i Norge?
Kasino, svarteper, vri åtter, svelte reven, gris og spardame regnes blant de vanlige barnespillene med vanlig kortstokk. I tillegg kom norske spill som Mossefirkort fra 1951.
Hvorfor var kortspill forbudt i noen miljøer?
Pietismen og vekkelsesbevegelser som haugianerne avviste verdslige fornøyelser som dans, teater og kortspill. I De Unges Samfund i Drammen var for eksempel domino tillatt, men ikke kortspill.
Hvor kommer kortstokken fra?
De eldste kjente kortstokkene stammer fra Kina under tang-dynastiet, 600- til 800-tallet. I Europa er kort kjent fra 1300-tallet, først i Italia og Spania. Den fransk-angelsaksiske stokken med 52 kort og dagens fargesymboler ble utviklet rundt 1480.
Kilder
- Gnav – Store norske leksikon
- Kortspill – Store norske leksikon
- Bridge – Store norske leksikon
- Vri åtter – Store norske leksikon
- Tarot – Store norske leksikon
- Pietisme – Store norske leksikon
- La traviata – Store norske leksikon
- Hva kaller du dette kortet? – NRK
- Religionstvang, ikke religionsfrihet – Norgeshistorie
- Mossefirkort (Mossekort) – lokalhistoriewiki.no
- De Unges Samfund – lokalhistoriewiki.no
- Pietisme – lokalhistoriewiki.no
- Kongsberg leseforening – lokalhistoriewiki.no
- Jens Tvedt – lokalhistoriewiki.no
- Ole Aabel – lokalhistoriewiki.no
Endringslogg
- Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.
Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.