Gamle familiebilder: slik daterer og identifiserer du dem

Gamle familiebilder er blant de mest verdifulle kildene du har som slektsforsker – men ofte de mest frustrerende, fordi ingen har skrevet navn på baksiden. Heldigvis finnes det en metode: fotoformatet, fotografstempelet og motivet selv kan gi deg en ganske presis datering, og dermed peke deg mot riktige personer.

Hvorfor gamle bilder er vanskelige – og likevel brukbare

Fotografier kommer ofte «nakne» til arkivene, med begrensede opplysninger om tid, sted, personnavn eller anledningen bildet ble tatt. Det samme gjelder skoesken på loftet hjemme. Kildeverdien må du altså bestemme selv, ut fra proveniens – hvem bildet kommer fra – og ut fra elementer du kan tolke i selve motivet.

Dette betyr ikke at bildene er ubrukelige. Tvert imot: fotografisamlinger regnes som en enorm kilde til kunnskap om fortida, og kan fortelle detaljer der skriftlige kilder kommer til kort. Men du må behandle et fotografi som enhver annen kilde som krever kildekritikk: det er ikke alltid enkelt å vite hva det forestiller, og det er ikke alltid korrekt datert.

Fotoformatet: den sikreste dateringen

Daguerreotypiet var den eldste egentlige fotografiske metoden, utviklet av Louis Jacques Mandé Daguerre og Joseph Nicéphore Niepce på slutten av 1830-årene og i bruk fram til 1860-tallet. Ser du en daguerreotypi, vet du altså at bildet er fra perioden ca. 1840–1860.

Daguerreotypiet kjennes igjen på materialet: en forsølvet kobberplate behandlet med jod- og bromiddamper, der bildet ble fremkalt med kvikksølvdamp. Det er et skinnende, speilende bilde i ett eksemplar – det kunne ikke mangfoldiggjøres. Eksponeringstiden var i begynnelsen svært lang, ofte opp mot én time, så tidlige portretter kan være litt uskarpe nettopp fordi personen rørte på seg under opptaket.

På 1850-tallet overtok den raskere kollodiumprosessen, som ikke var patentbelagt, og da dukket det også opp nye formater.

Hvorfor visittkortene ble så populære

Visittkortformatet ble mulig fordi den franske fotografen Disdéri i 1853 tok patent på en ramme som ga plass til flere bilder på samme glassplatenegativ. Det gjorde portretter langt billigere, og prisene falt ytterligere i siste fjerdedel av 1800-tallet. I praksis betyr det at et visittkort av en vanlig bondefamilie neppe er fra de tidligste årene av formatet – da var det fortsatt bare de mer velstående som lot seg avfotografere.

At hele familien din plutselig dukker opp på visittkort, tyder på at bildene er fra perioden da fotografering ble tilgjengelig for flere. Med tørrplatene på slutten av 1800-tallet kunne platene framstilles maskinelt, prisene sank, og i 1888 kom Kodak med et enkelt kamera der man bare trykket på en utløserknapp og sendte filmrullen inn til framkalling. Da begynte amatørfotografenes tidsalder – og de skoeskbildene med ujevn kvalitet og private motiver.

Fotografstempelet: sted og tidsrom i ett

Baksiden av visittkort og kabinettkort har ofte fotografens stempel eller trykk. Dette er gull verdt: stempelet gir deg et sted, og hvis du kan tidfeste fotografens virke, har du et tidsrom for bildet.

Susanne Bonge har i boken «Eldre norske fotografer» (1980) kartlagt 94 fotografer som arbeidet i Norge før 1860. Slike oppslagsverk hjelper deg med å identifisere fotografstempel og finne ut når og hvor fotografen drev. Lokalhistoriske arkiver og museer har ofte samlinger fra enkeltfotografer du kan sammenligne med.

Designet på kortet selv er også et spor. I visittkortsamlinger kan man følge hvordan enkeltfotografer utviklet designen på kortene sine, fra enkle kort med bare et stempel på baksiden til stadig rikere trykk. Har du flere bilder fra samme atelier, kan du sette dem i kronologisk rekkefølge ut fra kortutformingen.

Les motivet: klær, frisyrer og rekvisitter

Når format og stempel har gitt deg et tidsrom, kan du bruke selve bildet til å snevre inn ytterligere. Klær og frisyrer endrer seg langsomt nok til å gi tiårspresisjon – moten i en periode sitter ofte datert på kroppen til personene. Også skjegg og hårfasonger hos menn følger moten og kan brukes på samme måte.

Rekvisitter og interiør hjelper også. Et malt bakteppe i et atelier kan være usedvanlig presist: ved Universitetet i Bergen kunne et ellers uidentifisert atelierbilde dateres til 1928, fordi over 1000 anonyme portretter tatt av Knud Knudsen & Co under landsutstillingen i Bergen i 1928 viste personer foran nøyaktig samme malte bakteppe.

Et tenkt eksempel: Du har et kabinettkort med stempelet til en fotograf i Kristiania. Kabinettkortet, fotografens virkeperiode og personens antrekk peker hver mot et tidsrom – og skjæringspunktet mellom dem gir deg en god datering, og dermed et utgangspunkt for å vurdere alder og identitet.

Identifisere personene: kombiner bildet med kildene

Datering er halve jobben. Nå skal bildet matches mot personer. Da er det en fordel å vite hvilken generasjon det gjelder – og navnene på generasjonene hjelper deg å holde orden på hvem som var i live og i passende alder på det tidspunktet bildet viser.

1. Fastslå tidsrommet ut fra format, stempel og motiver, som beskrevet over.
2. Sett opp kandidatene: hvem i slekta var i live, og i hvilken alder, i dette tidsrommet? En anetavle eller slektsprogrammet ditt gir deg oversikten.
3. Bruk alderen som filter: et barn på bildet kan ikke være oldingen din hvis vedkommende var 40 år i det aktuelle året.
4. Kryss med skriftlige kilder: folketellingen for det aktuelle året viser hvem som bodde sammen – et gruppebilde av fire personer i samme aldersgruppe peker ofte mot søsken. Se folketellingen 1900 eller folketellingen 1910 avhengig av dateringen.
5. Sammenlign med bekreftede bilder: har du ett bilde av bestemor som barn med navn på, kan ansiktstrekk brukes til å gjenkjenne henne på gruppebilder.

Motiver kan også verifiseres mot annet kildemateriale, som kart, tegninger og skriftlige kilder. Et elveforløp på et gammelt bilde ble bekreftet som tre fiskedammer ved hjelp av et hagekart fra 1816, og en husholdningsbok fra 1827–1838 bekreftet at kvinner på et bilde bar tøy til bleking. Samme prinsipp gjelder familiebilder: et hus i bakgrunnen kan matches mot historiske kart og flyfoto, en gård mot bygdeboka.

Digitalisering og oppbevaring av originalene

Når du har datert og identifisert bildene, bør du sikre dem. Skann i høy oppløsning og lagre i TIFF-format. Flere arkivinstitusjoner, som NTNU Vitenskapsmuseets fotobase, krever TIFF fordi formater som JPEG taper kvalitet gjennom komprimering hver gang filen lagres. Gi filene standardiserte, unike filnavn – ikke de automatiske kamerafilnavnene – slik at du kan koble bilde til person og datering.

Originalene skal oppbevares mørkt, tørt og kjølig, adskilt med syrefrie skilleark – aldri i plastlommer med lim eller i vanlige papirkasser på et fuktig loft. Profesjonelle bevaringsinstitusjoner holder sine fotosamlinger under strenge klimaforhold; Nasjonalbibliotekets sikringsmagasin i Mo i Rana ligger bygd inn i fjell med konstant temperatur og kontrollert luftfuktighet. Det trenger du ikke hjemme, men prinsippet er det samme: stabilt, tørt og mørkt.

Del gjerne skanningene med slekten – da finnes bildene i flere kopier, og sjansen for at noen kjenner igjen en person øker. Husk samtidig personvernet hvis det er levende personer på bildene.

Hvor kan du få hjelp med gamle bilder?

Du trenger ikke klare alt alene. Museer og arkiv er naturlige steder å søke hjelp, og flere har store, søkbare fotosamlinger på nett:

• Nasjonalbiblioteket har en stor bildesamling med fotografier, postkort og grafiske trykk publisert i og om Norge, og bevarer fotoarkiver etter en rekke virksomheter og personer. De har også en egen samling med daguerreotypier. Spørsmål om bildesamlingen kan rettes til bilder@nb.no.
• Daguerreobase er en europeisk bildedatabase over daguerreotypier, der Nasjonalbiblioteket og Universitetsbiblioteket i Bergen deltok sammen med 16 andre partnere – nyttig om du har en norsk daguerreotypi du vil sammenligne med andre.
• Marcus / Universitetsbiblioteket i Bergen forvalter Billedsamlingen, en av landets største samlinger av historisk fotografi med materiale fra 1840 til 1970-årene.
• Universitetsmuseet i Bergen har et omfattende kulturhistorisk fotoarkiv med mange søkbare bilder på nett.
• Lokalmuseer og byarkiv har ofte fotosamlinger fra distriktet ditt, og kan hjelpe deg med å identifisere både fotografer og motiver.

Er du ny i slektsforskningen, kan det lønne seg å begynne med å spørre eldre slektninger mens de fortsatt kan navngi personene på bildene – se hvilke spørsmål du bør stille besteforeldre. Et navn notert i dag sparer deg for timer med detektivarbeid i morgen. Eller ta en titt på guiden for nybegynnere for å se hvordan bilder passer inn i det store bildet.

Ofte stilte spørsmål

Hvordan skiller jeg en daguerreotypi fra senere bilder?

Daguerreotypiet er en forsølvet kobberplate der bildet ble fremkalt med kvikksølvdamp. Det speiler og skinner når du vipper det i lyset, og finnes bare i ett eksemplar. Metoden var i bruk fram til 1860-tallet, så et slikt bilde er garantert gammelt.

Kan et gammelt bilde være feildatert?

Ja. Bilder er historiske kilder som må underlegges kildekritikk, og de er ikke alltid korrekt datert – heller ikke når det står noe på baksiden. Påskrifter kan være lagt på lenge etter at bildet ble tatt, av noen som gjettet.

Hvorfor har ingen i familien mine bilder fra før 1900?

Portrettfotografering var dyrt i begynnelsen, og bare de mer velstående kunne la seg avfotografere. Prisene begynte å falle i siste fjerdedel av 1800-tallet, og med tørrplatene og Kodak-kameraet fra 1888 ble fotografering tilgjengelig for vanlige folk. For en husmannsfamilie er det helt normalt at bildene først starter rundt 1900.

Skal jeg skanne i JPEG eller TIFF?

TIFF. Formater som JPEG taper kvalitet gjennom komprimering hver gang filen lagres, og det er derfor flere arkivinstitusjoner krever TIFF for langtidsbevaring. JPEG kan brukes til deling på nett, men TIFF-filen er masteren du beholder.

Hvor gamle er de eldste norske fotografiene?

Det som nå regnes som Norges eldste fotografi er et daguerreotypi av Det kongelige slott, tatt mellom 1840 og 1845. Det trolig eldste bevarte portrettet ble tatt av engelskmannen Richard Beard, sannsynligvis i 1841, og befinner seg på Telemark Museum i Skien.

Kilder

1. Om bildesamlingen – Nasjonalbiblioteket
2. Bevaring – Nasjonalbiblioteket
3. Avtaler og samarbeid – Nasjonalbiblioteket
4. Daguerreotypi – Store norske leksikon
5. Fotografi – lokalhistoriewiki.no
6. Visittkortfoto – lokalhistoriewiki.no
7. Billedsamlingen – Marcus / Universitetsbiblioteket i Bergen
8. Fotografiet i historien – Universitetet i Bergen, Seksjon for Spesialsamlinger
9. Bilder som historiske kilder – Norgeshistorie.no
10. Innordning av foto – NTNU Vitenskapsmuseet

Endringslogg

1. 3. oktober 2026 Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.

Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.

Hentet fra https://tidsbildet.net/kilder-og-arkiv/gamle-familiebilder/ · Kilder kontrollert 3. oktober 2026