Oppkallingsskikken: slik ble barna oppkalt – og hvordan det hjelper deg å finne slekt

Oppkalling er skikken med å gi barnet samme navn som en eldre person i slekta. I bondesamfunnet fulgte navngivningen et mønster som ble fulgt i de fleste familier – en skikk, ikke en regel: den eldste sønnen fikk farfarens navn, den eldste datteren farmorens. For deg som slektsforsker er dette gull verdt – navnene i en søskenflokk kan avsløre navnet på besteforeldre du ennå ikke har funnet, og avdekke barn som døde før de rakk å vokse opp.

Hva er oppkalling?

Oppkalling betyr å gi et barn samme navn som en eldre person, oftest i samme slekt. I eldre tider trodde man det var en mystisk sammenheng mellom barnet og den som navnet ble tatt fra – at personens «lykke» fulgte med navnet. Derfor skulle man helst ikke oppkalle etter noen som levde, og heller ikke etter noen som hadde hatt det vondt i livet.

Skikken med dypest rot i Norge var nettopp oppkalling etter døde slektninger. Håpet var at barnet skulle arve de gode egenskapene til den avdøde. Å oppkalle etter en levende kunne til og med tolkes som at man ønsket vedkommende døden – noe som forklarer hvorfor et navn ofte ble tatt opp igjen like etter et dødsfall i slekta.

Hvordan så det vanlige oppkallingsmønsteret ut?

Fra 1700-tallet er kildematerialet så omfattende at man kan sette opp et mønster som ble fulgt i de fleste tilfeller, med liten forskjell mellom landsdelene. Mønsteret holdt seg nokså fast gjennom 1800-tallet, men ble mindre strengt mot slutten av perioden.

Etter de fire første barna gikk man altså over til oldeforeldrene, uten noen klar rekkefølge. Det var vanlig å unngå å bruke farens navn der en av oldeforeldrene hadde dette – et nyttig poeng når du skal tolke navn som ikke passer mønsteret.

Hvor strengt mønsteret ble fulgt, er målt. En undersøkelse av 503 døpte barn i Holden/Holla sogn i Telemark i tiåret 1760–1769 viste at 445 av dem – 88,5 prosent – var oppkalt etter nær slekt i samsvar med de vanlige mønstrene.

Et tenkt eksempel: Du finner i kirkeboka at bonden Torkil og kona Ingeborg på Nordre Lia døper barna sine Torkil, Ingeborg, Nils og Kari. Da kan du lage en hypotese om at Torkils far het Torkil, moren hans Ingeborg, og at Nils og Kari var Ingeborgs foreldre – og lete etter dem i kilder fra samme område en generasjon tilbake.

Unntakene du bør kjenne til

Mønsteret var vanlig, men ikke absolutt. Noen situasjoner endret rekkefølgen, og det er her mange slektsforskere blir forvirret.

Odelsgården bestemte rekkefølgen

Hadde kvinnen odel til gården paret bodde på, ble barna kalt opp etter morens foreldre først, og så farens. Navnet ble sett på som noe som hørte gården til og måtte bevares hos odelsbarna. Det samme gjaldt hvis en mann overtok sin svigerfars gård – da fikk den førstefødte sønnen ofte morfarens navn i stedet for farfarens. Oppkalling kunne brukes til å styrke krav om gårder og arv, fordi navnet gjorde det lettere å påvise nedstamming fra tidligere eiere. Les mer om dette i artikkelen om odelsrett og åsetesrett.

Avdøde ektefeller gikk foran

Var en av foreldrene gift tidligere, skulle det første barnet av samme kjønn som den avdøde ektefellen kalles opp etter ham eller henne. En enkemann ga gjerne sin førstefødte datter i nytt ekteskap navnet til den avdøde konen, og en enke ga sin førstefødte sønn navnet til den avdøde ektemannen. Finner du et «feil» navn som første barn, kan et tidligere ekteskap være forklaringen.

Barn født etter en forelders død

Døde faren før guttebarnet ble født eller døpt, fikk barnet som hovedregel farens fornavn – noe som ga navn av typen Hans Hansen. Var det ei jente som ble født først, valgte man gjerne et navn som lignet farens, ofte konstruerte kvinneformer av mannsnavn på 1800-tallet. Samme regel gjaldt hvis moren døde før dåpen: da kunne barnet få morens navn, eller guttebarn et navn avledet av morens.

Barn født utenfor ekteskap

Kirkebøkene skiller mellom barn født «ekte» og «uekte», noe du må være oppmerksom på når du leser. Var ikke faren nektet for farskapet med ed, var det vanlig at en sønn født utenfor ekteskap ble oppkalt etter ham – dette ble sett på som en slags påminnelse mot barnefaren. Pikebarn født utenfor ekteskap ble normalt kalt opp etter noen i morens familie. Først i 1915 fikk barn født utenfor ekteskap rett til navn og arv etter faren.

Flere barn med samme navn – hva betyr det?

Dette er et av de viktigste sporene oppkallingsskikken gir slektsforskere. Finner du flere barn med samme navn i samme familie i kirkebøkene, var det i de fleste tilfeller slik at den eller de første hadde dødd før det neste barnet ble født. Oppkallingen ble gjort på nytt.

På 1700-tallet fødte hver kvinne i Norge i gjennomsnitt seks barn, men bare halvparten vokste opp på grunn av høy spedbarns- og barnedødelighet. Det finnes eksempler på at fem eller flere barn i samme familie fikk samme navn – og alle døde før det neste ble født.

Slik bruker du oppkallingsskikken i slektsforskningen

Oppkallingsmønsteret er et hjelpemiddel til å snevre inn søket etter aner. Navnelikhet alene duger ikke som bevis på slektskap, men skikken var så fast at det skulle gode grunner til å avvike fra den. Derfor er mønsteret nyttig som utgangspunkt for hypoteser du kan etterprøve i kildene.

1. List opp søskenflokkens navn Finn alle døpte barn til foreldrene i kirkebøkene, i fødselsrekkefølge. Kirkebøkene ble ført i alle norske prestegjeld fra slutten av 1600-tallet, og de fleste er bevart og digitalisert.
2. Lag en navnehypotese Sett navnene opp mot mønsteret: første gutt mot farfar, første jente mot farmor, og så videre. Navn som ikke passer, skal du notere som unntak – ikke forkaste.
3. Sjekk for døde søsken Let i begravelses- og dåpsoppføringer mellom fødselsdatoene. Et navn som mangler i flokken, kan tilhøre et barn som døde som liten.
4. Forklar unntakene Sjekk om moren hadde odel, om noen av foreldrene var gift tidligere, eller om et av besteforeldrene fortsatt levde – det kan endre rekkefølgen.
5. Etterprøv i kilder Bruk for eksempel folketellingen 1801 eller bygdebøker for å finne den eldre generasjonen og bekrefte hypotesen din.

Var skikken lik over hele landet?

På bygdene var mønsteret stort sett det samme over hele landet, og over 90 prosent av Norges befolkning i 1801 var bønder og gårdbrukere, og de fleste av dem fulgte det. Men det fantes forskjeller mellom by og land.

I byene var oppkallingen sosialt bestemt: handelsborgerskap og embetsfolk drev mye oppkalling, ofte med to eller flere fornavn der det siste kunne være et etternavn fra tidligere slekt. For folk som flyttet fra landet til byene, ser det ut til at skikkene gikk ut av bruk for mange allerede et par-tre tiår før 1900 – halvparten av tiårets toppnavn i Oslo i perioden 1875–99 var nordiske navn tatt i bruk på nytt i andre halvdel av 1800-tallet.

Den tradisjonelle skikken var vanlig på bygda frem til slutten av 1800-tallet. Deretter ble det mer vanlig med forbokstavoppkalling og nye navnetrender – Oliver kan være oppkalt etter farfaren Ola og Thea etter Torbjørg. I dag oppgir 30–40 prosent av foreldre at de har oppkalt barnet etter noen i slekten, ofte med samme forbokstav eller navn fra oldeforeldre som passer med tidens trender.

Eldre former for oppkalling

Fullnavnsoppkalling – helst etter besteforeldre – var den vanlige måten i vestnordisk område fra og med vikingtiden, men opprinnelig skulle man ikke kalle opp etter levende personer. Den eldste kjente formen fulgte derimot variasjonsprinsippet: bare ett ledd i et toleddet navn ble ført videre. Ei jente som het Hallgerd kunne være oppkalt etter farmoren Torgerd, og en gutt kunne hete Torgrim etter morfaren Torvald.

I vikingtiden og folkevandringstiden ble mennesker dessuten oppkalt etter dyr som bjørn, ulv og ørn, ofte i sammensatte navn der navnebæreren ble tillagt dyrenes evner. Og i middelalderen var tilnavn vanlige av helt praktiske grunner – i Njåls saga omtales 15 ulike personer som het Torkil. Du kan lese mer om hvordan nordmenn fikk faste etternavn i artikkelen om patronymer, gårdsnavn og navneloven av 1923.

Oppkalling

Å gi et barn samme navn som en eldre person, oftest i samme slekt.

Variasjonsprinsippet

Eldste form for oppkalling, der bare ett ledd i et toleddet navn ble ført videre til barnet.

Forbokstavoppkalling

Nyere, løsere skikk der barnet får et navn med samme forbokstav eller førestaving som den det er oppkalt etter.

«Gjenreist» navn

Et navn fra en besteforelder som ble brukt på nytt hos et senere barn, etter at det første barnet med navnet døde.

Ofte stilte spørsmål

Kan jeg stole på oppkallingsmønsteret som bevis?

Nei. Navnelikhet alene er ikke bevis på slektskap. Men skikken var så fast at avvik krever forklaring – bruk mønsteret til å lage hypoteser som du etterprøver i kirkebøker, folketellinger og andre kilder.

Hvorfor mangler navnet til en besteforelder blant barna?

Ofte fordi barnet som bar navnet, døde som liten. Da var navnet «brukt opp» uten å bli ført videre, med mindre et senere barn fikk det på nytt. Sjekk begravelsesoppføringene i kirkeboka.

Når sluttet nordmenn å bruke oppkallingsskikken?

På bygdene holdt den seg til slutten av 1800-tallet, deretter ble den gradvis mindre streng. For mange som flyttet til byene gikk den ut av bruk tidligere. I dag er oppkallingen langt mer fleksibel, og mange nøyer seg med samme forbokstav.

Ble barn oppkalt etter avdøde søsken?

Navnet ble gjenbrukt innen søskenflokken – enkelte kilder beskriver det som ny oppkalling etter besteforelderen, andre etter det avdøde søskenet. Uansett er gjenbruk av navn et sikkert spor etter et barn som døde tidlig.

Hva hvis begge bestefedrene het det samme?

Da kunne flere søsken i samme søskenflokk få samme fornavn – begge var oppkalt, hver etter sin bestefar.

Kilder

1. Oppkalling – Store norske leksikon
2. Navneskikker – lokalhistoriewiki.no
3. Navnetradisjoner – Slekt og Data
4. Mor, far og alle barna – Norgeshistorie.no
5. Kirkebøker – en kilde til liv og død – Norgeshistorie.no
6. Kva skulle barnet heite i norrøn tid? – Universitetet i Stavanger
7. Oppkalling av barn på 1700-tallet – Nasjonalarkivet (forum)
8. Fornamn – Store norske leksikon

Endringslogg

1. 3. oktober 2026 Publisert og kontrollert mot kildene som står oppført.

Ser du noe som er feil eller utdatert? Meld feil i denne guiden – rettelser blir ført inn her.

Hentet fra https://tidsbildet.net/navn-og-slektskap/oppkallingsskikk/ · Kilder kontrollert 3. oktober 2026